Kirkelederen som sviktet da det gjaldt

«Patriark Kirill vil bli stående som et tydelig eksempel på en kirkeleder som sviktet totalt når det gjaldt som aller mest», skriver Helge Simonnes i boken «Putins hellige krig». Det er vanskelig å være uenig med ham i akkurat det. Og dette setter en alvorlig ramme om bokens tema.

Debatter om samvirke mellom kirke og stat blir vi antakelig aldri ferdige med. Her hjemme har ikke tilknytningen fått slike utslag som dem vi nå ser utspille seg i Russland, i hvert fall ikke i nyere tid.

Men staten har fortsatt en rolle som kirkens og de kristne verdienes opprettholder. Og selv om utslagene i dag ikke kan sammenlignes med den brutale russiske krigføringen, er det all grunn til å være på vakt med tanke på utviklingen både i USA og her hjemme.

Helge Simonnes var i 25 år sjefredaktør i Vårt Land. Det gir ham et unikt utgangspunkt for å analysere både kirke og samfunn. Etter at han gikk av har han skrevet fire bøker. Med ulike innfallsvinkler handler alle om religiøse impulser på avveie.

Det er et viktig arbeid Simonnes har gitt seg i kast med. Samtidig er det noe sårbart i det at en veletablert norsk pressemann går i rette med folk som verken han eller de fleste av leserne hans antakelig har særlig mye til overs for i utgangspunktet.

Uten innbyrdes sammenligning for øvrig har han nå blant annet skrevet om Sylvi Listhaug, Donald Trump og samvirket mellom patriark Kirill og Vladimir Putin.

Kritikk er ofte mest interessant når den kommer fra folk som står nærmere det eller dem de kritiserer. Men etter å ha lest boken er jeg positivt overrasket over hvor nyansert og respektfullt Simonnes omtaler bakgrunnen for forholdet mellom Kirill og Putin.

Han advarer mot lettvint fjerndiagnostisering, og er opptatt av å forstå den nåværende situasjonen ut fra de historiske og kulturelle forutsetningene. Det er viktig for å unngå lettvinte og fordummende karakteristikker.

Simonnes skriver innledningsvis at «Der Putin ville bringe Russland tilbake til gammel storhet, ville patriark Kirill gjøre sin egen kirke til den største og viktigste i ortodoks sammenheng.»

Vi kan ikke vite hvilke motiver mennesker har for å gjøre alt de gjør, men vi kan konstatere at de to har funnet sammen i et interesse- og verdifellesskap som har rammet den ukrainske sivilbefolkningen hardt. Det vil ikke bli glemt med det første.

Samtidig er det nødvendig å trekke linjene lenger tilbake enn til da Vladimir Putin ble president i Russland. Forskeren Sebastian Rimestad vokste opp i Norge, men arbeider ved Universitetet i Leipzig.

Simonnes refererer i boken til intervjuet Rimestad ga til Dagen i mars i fjor, noen få uker etter at invasjonen i Ukraina startet. Der sier han at «samspillet mellom religiøs og verdslig makt i det ortodokse Øst-Europa kan føres helt tilbake til 700-tallet». I Norge nærmer vi oss flere 1000-årsjubileer i forbindelse med kristningen av Norge. Her går altså røttene enda lenger tilbake.

Samtidig står den nære forbindelsen i slående kontrast til den brutaliteten Lenin og Stalin på 1900-tallet opererte med overfor kirken. Vi må ikke glemme det, når vi vurderer Putin.

Det at Russlands president faktisk viser seg offentlig med et stort kors og snakker om da bestemoren fikk ham døpt i skjul for foreldrene, er kanskje enda mindre selvsagt enn at Arbeiderpartiets leder her hjemme omtaler seg selv som en kristen.

For enhver sittende russisk patriark vil det nok være en del av vurderingen at det å gå åpent ut med kritikk av presidenten innebærer høy risiko. Det må ikke vi ta lett på, vi som sitter på lang avstand fra maktkampene i Moskva. På den annen side kan ikke Kirill skjule seg bak at han ikke visste. Derfor har Simonnes sine ord i behold.

En vesentlig forklaringsfaktor er nok likevel det den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin skrev om i Aftenposten i august 2022, og som Simonnes refererer: «Taushet er sikrest. (...) Den som for tiden har makten, har alltid rett.» Mange russere har fått erfare at det kan koste dyrt å trosse denne strategien.

På den annen side er det verdt å tenke over at dette ligner den forklaringen både MF-professor Oskar Skarsaune og forfatter og pastor Dagfinn Stærk gir på at den kristne kirke tapte fotfeste i Nord-Afrika: Når makthaverne skiftet religion til islam, var det mest bekvemt å følge etter.

Hvis ettergivenheten er så fundamental, får makthaverne altfor stort spillerom. Dette er også en del av den underliggende tematikken i boken.

På den ene siden kan ortodokse kristne smykke seg med at de ikke har noen pave. Samtidig har vi sett påfallende lite intern kritikk mot Kirills linje.

Likevel tror jeg Simonnes konkluderer litt for skarpt når han skriver at «Det er vanskelig å tenke at en kirke kan leve videre med troverdighet når den så helhjertet har støttet opp om en krig som har krevd store tap av menneskeliv.» Det har sammenheng med den dype tilknytningen som finnes mellom Den russisk-ortodokse kirken og det russiske folket.

Mangeårig NRK-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld skriver i boken «Putin» fra 2020 om at titusener av prester ble drept i Stalins dager, mens den daværende «Vår Frelsers katedral» i Moskva ble sprengt. Den sørget tidligere president Boris Jeltsin for å få bygget opp igjen.

Men Steinfeld opplyser også om at i løpet av kommunistårene var antall medlemmer i Den russisk-ortodokse kirken aldri under 40 millioner. Antall medlemmer i kommunistpartiet var på sin side aldri over 17 millioner.

Altså hadde svært mange russere et forhold til kirken også i disse årene. Men en ting er Den russisk-ortodokse kirkens troverdighet blant russere, noe annet er hva både troende og ikke-troende rundt i verden mener.

Sannsynligheten for at Moskva-patriarkatet får den stillingen blant verdens ortodokse som de synes de fortjener i kraft av sin historie og sitt høye antall medlemmer, godt over 100 millioner, har neppe økt som følge av støtten til krigen i Ukraina.

Vi vet ikke hvor religiøs Putin selv er. Simonnes påpeker at den dominerende kristendomsformen i Russland er mer preget av kollektiv tilhørighet og av ytre rammer enn av den pietistiske inderligheten som vi kjenner fra vårt mer individualistiske samfunn.

Men det er et paradoks i fortellingen at det verdimessige forfallet som Putin forklarer noe av motstanden mot Vesten med, kan nok mange kristne også i Norge kjenne seg igjen i.

Selv om de fleste nok vil være enige om at Putin karikerer i beskrivelsen av Vesten. På den annen side viser han en vilje til å ta religiøs overbevisning på alvor som flere vestlige ledere faktisk kunne lære noe av.

Simonnes erkjenner at han ikke er ekspert på verken Russland eller Den russisk-ortodokse kirke. Han går inn i tematikken som journalist, ikke som forsker.

Jeg mener han har gjort et fortjenstfullt arbeid, og at boken gir mye verdifull innsikt i en situasjon som er mer sammensatt enn man umiddelbart fanger opp i den løpende nyhetsdekningen.

Men erkjennelsen av kompleksitet står altså ikke i veien for en tydelig konklusjon: «For Den ortodokse kirkens renomme er det uansett svært skadelig at den er blitt dypt involvert i en væpnet konflikt».

Byggingen av «Katedralen for de væpnede styrker» utenfor Moskva taler sitt tydelige språk om hvor galt det kan gå. Og det var før 24. februar 2022.

Simonnes påpeker at «Stolthet og tradisjoner kan være farlige følgesvenner. De kan umerkelig gli over i hovmod og arroganse og en tenkning om at «vi vet best»». Det er et av de mest dyptgående og allmenne tankekorsene i denne boken.

For opplevelsen av å ha en rolle som Guds utvalgte kan brukes til å rettferdiggjøre det som ikke kan rettferdiggjøres. Krigen i Ukraina viser i sin ytterlighet hvor ødeleggende det kan være. Det bør være en lærdom også for norske kristne som lengter etter at en sterk mann – eller staten – skal ordne opp på Guds vegne.