Kirkelig inkludering og klassisk kristen tro

Vi nærmer oss kirkevalg. En av gruppene som stiller liste ved dette valget, gjør det fordi den ønsker å oppfordre til frimodighet på vegne av «klassisk kristen tro», som i Frimodig kirkes valgprogram er presisert ved en henvisning til «Bibelen og vår evangelisk-lutherske bekjennelse».

Vi hadde i vår tilløp til en debatt som utfordret henvisningen til klassisk kristen tro med begrunnelse at kristne gjennom historien har vært uenige om så mye at det ikke fins noen klassisk kristen tro. Den debatten stilnet imidlertid fort.

For det første er det helt åpenbart at den kristne kirke i bekjennelsen til Gud som Skaper og Jesus som Frelser har en identitet på tvers av alle historisk og kulturelt betingede ulikheter.

For det andre vil en slik kritikk ramme Åpen folkekirke like sterkt som den rammer Frimodig kirke. For også ifølge Åpen folkekirkes valgprogram har den kristne tro en definerbar identitet. Den er bare uttrykt helt annerledes, nemlig som en bekjennelse til kirken som «en åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke».

Det er altså ingen uenighet mellom Frimodig kirke og Åpen folkekirke om at den kristne tro har en tydelig profil og identitet som gjør at man i kirken ikke kan akseptere hva som helst. Begge grupper ønsker å styre kirken i en bestemt retning basert på en forståelse av hva som er den kristne tros kjerneelementer.

Nok et konservativt nederlag i homosak: – Blir ulovlig å følge samvittigheten

Forskjellen er at mens Frimodig kirke finner troens identitet med henvisning til Bibelen og kirkens bekjennelse, finner Åpen folkekirke den ved å henvise til honnørord hentet fra det politiske vokabularet, nemlig åpenhet, inkludering og demokrati.

Det problematiske ved å hente inn politisk terminologi for å definere troens egenart, er imidlertid at en dermed nettopp gjør kirken til et meningsfellesskap. Kirken blir da en gruppering av dem som heier på hverandre fordi de har de rette meningene.

Åpen folkekirkes valgprogram gjør dette svært tydelig. Det består av en opplisting av politiske honnørord. De er ikke uvesentlige. Men de er stort sett helt ukontroversielle; de aller fleste oppegående mennesker i Norge er enige i det som står her. Men er det slik vi ønsker at kirken skal være: Et fellesskap av mennesker som gratulerer hverandre fordi de har de riktige oppfatningene?

Ved å definere troens identitet med henvisning til Bibelen og trosbekjennelsen, peker Frimodig kirke på en helt annen vei. Bibelen og trosbekjennelsen viser nemlig til en realitet det ikke er opp til oss å definere. Her tegnes det et bilde for oss av Guds kjærlighet som i sin radikalitet er annerledes enn alt vi mennesker kan varte opp med. Her er vi alle er inkludert, også om vi ikke er i stand til fullt ut å ta inn over oss de herskende idealer om politisk korrekthet.

Snart kirkevalg: Hva er egentlig forskjellen mellom Bønnelista og Frimodig kirke

Samtidig settes dette opp som et ideal for oss å praktisere: Du skal elske din neste som deg selv! Uten forbehold og uten betingelser. Overfor dette idealet kommer vi alle til kort; det er derfor syndsbekjennelsen er et fast element i den kristne gudstjenesten. Men det blir ikke dermed borte; det består som et ideal vi skal strekke oss etter. Samtidig som vi vet at det vi ikke får til, det er allerede realisert for oss; vi er inkludert, også når vi ikke får det til.

Men selv om en forstår dette i prinsippet, er det ikke enkelt å gjennomføre i praksis. Åpen folkekirke er ikke den første kirkelige gruppering som går i den fellen at den forstår troens identitet med referanse til egen etisk og politisk praksis. Det har kristne vekkelsesbevegelser ofte gjort. Dette er et fenomen vi i vår sammenheng er godt kjent med gjennom den såkalte adiafora-debatten som ofte har fulgt i pietismens kjølvann. Åpen folkekirke er slik i godt selskap.

Frimodig kirke ble dannet etter vedtakene om likekjønnet vigsel som ble gjort på Kirkemøtene i 2016 og 2017. Den saken står ikke på dagsorden nå. Det er likevel viktig å fastholde det prinsipielt problematiske ved disse vedtakene. I troen på Gud som Skaper inngår det en bestemt forståelse av forholdet mellom mann og kvinne. Det framgår med all ønskelig tydelighet av Bibelens to første kapitler og er biologisk ukontroversielt.

Kritiserer kirkevalget: – Man har gjort det til en politisk prosess

Det er gjennom relasjonen mellom mann og kvinne vi er blitt til både som fellesskap og som individer. Det problematiserer ikke menneskeverdet til dem som av ulike grunner ikke kan eller ikke ønsker å realisere denne relasjonen i sitt liv. Men det konkretiserer et kjerneelement i troen på Gud som Skaper. Tar man dette bort, er man allerede i ferd med å bevege seg bort fra den tro som er gitt i bibel og bekjennelse. Dermed gjør en kirken til et meningsfellesskap enten en ønsker det eller ikke. Det er derfor ikke tilfeldig at det er der Åpen folkekirke har havnet.

Frimodig kirke ønsker å reversere denne utviklingen og gjenreise en forståelse av kirken som er forankret i Guds uforanderlige kjærlighet, ikke i våre omskiftelige fortolkninger av den. De er et altfor ustabilt fundament for forståelsen av Guds radikale inkluderingsprosjekt. Skal vi finne vår plass her, må fundamentet ligge bortenfor oss selv. Det er det Frimodig kirke ønsker å fastholde ved sin henvisning til klassisk kristen tro.