Kirkelig vigsel – hvorfor en hovedsak når den var en ikke-sak?

Det er tydelig i den pågående debatt om ekteskap at både såkalte liberale og konservative kristne ledere hevder kirkens eierskap til ekteskapet som institusjon. Er det grunnlag for det?

Har Kirken et eierskap til ekteskapet som kan dokumenteres ut fra Kirkens fundament, oppgaver og mål slik det er nedfelt i Det nye testamente? Mitt klare svar er nei! Jeg vil begrunne det i denne artikkelen.

Jesus har gitt oppdraget til Kirken som representant for Guds rike i verden i misjonsbefalingen, ved utgytelsen av Den Hellige Ånd og det dobbelte kjærlighetsbudet.

Jesu ord om ekteskap og skilsmisse er primært knyttet til skapelsesteologien. Når det gjelder spørsmålet om skilsmisse og gjengifte er Jesus klar på at ekteskapets absolutte uoppløselighet er bygd på Skaperens plan, men tillates brutt på grunn av våre harde hjerter.

Hos Paulus er det en spenning mellom vektlegging av det monogame ekteskap og verdien av sølibatet. Disse elementene diskuteres videre av kirkefedrene. Paulus er radikalt nytenkende i forhold til samtiden når han hevder større likestilling mellom mann og kvinne i forhold til kropp og seksualitet.

Vi kan anta at så lenge de kristne var knyttet til et jødisk miljø, ble ekteskapsskikkene brukt av kristne med jødisk familiebakgrunn. Så kom konfliktene da flere og flere ikke-jøder ble kristne. Bruddet med jødedommen toppet seg i Apostelmøtet i Jerusalem – ca. år 50. Det var en representativ forsamling av apostler og andre ledere.

Etter grundig drøfting ble det sendt et brev til de ikke-jødiske menighetene med denne konklusjonen:

«Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene; at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!»

Det eneste hensyn som blir tatt til jødenes forskrifter er knyttet til regler om blod og kjøtt fra offerdyr og dyr som er kvalt. Det eneste av de ti bud som er spesifikt nevnt, gjelder hor. Omskjærelsen som var så grunnleggende for jødene ble også lagt til side. Det finnes ikke spor i NT av overtakelse av jødisk ekteskapstradisjon i den unge kirken.

Et av de tidligste kristne skriftene er Didaché – de tolv apostlers lære (ca. år 100, kanskje eldre). Det regnes blant de apostoliske fedre og inneholder både katekisme og kirkeordningsregler. Det er ikke mulig å finne spor av vigsel eller velsignelse av ektepar i det.

Den romerske stat var ikke direkte involvert i inngåelse av ekteskap, men førte register. Ekteskapsinngåelsen var en privat sak, men hadde offentlige implikasjoner når det gjaldt videreføring av familienavn, styrking av kapital ved kvinners medgift og arvespørsmål. Det fantes seremonier, men ikke alle brukte dem.

Klemens av Rom (død ca. 100) og Ignatius av Antiokia (ca. 37–107) skrev noen av de første pastorale brevene etter de nytestamentlige bøkene. Disse skriftene berører ekteskapet i liten grad, men framhever det gode ved ekteskapet. Ingen av tekstene nevner medvirkning i vigsel eller velsignelsespraksis.

I første halvdel av andre århundre finner vi skriftet Hermas Hyrden som ble flittig brukt både i andre, tredje og fjerde århundre, blant annet til opplesning i gudstjenesten. Det berører så vidt jeg kan se, ikke spørsmål om kirkens rolle i forhold til vigsels- og velsignelsesseremoni. Det er etisk veiledning og grensesetting man er opptatt av.

Augustin (354–430) med avhandlingen «De bono coniugali», om ekteskapets kvaliteter, nevner intet om kirkelig vigsel. Augustins samtidige, Johannes Krysostomos (347–407) skriver i utlegging av Efeserbrevet i positive vendinger om gleden ved seksualakten. Primærgrunnen for ekteskapet er enheten i kjærlighet og hellighet for paret selv.

David G. Hunter, som har studert kirken i de første fire hundreår inngående, konkluderer slik: «Liturgiske bevis på kristen ekteskapspraksis er ekstremt knappe; de tidligste bevisene er funnet i Ambrosiasters skrifter fra det senere fjerde århundre. Fraværet av eksplisitte vitner til kristne velsignelser eller seremonier før det fjerde århundre antyder at den faktiske ritualiseringen av kristne ekteskap skjedde veldig gradvis, og at ekteskapsskikker i stor grad forble 'ikke-kristent' i lang tid.»

Konstantin den store var keiser fra 306 og hadde en avgjørende betydning for forholdet mellom kirken og den romerske stat. Etter å ha lagt øst-riket under seg, engasjerte han seg i kirkestriden rundt donatisme og arianisme og innkalte til kirkemøtet i Nikea 325. Hensikten var at en samlet kirke under statens innflytelse ville gagne rikets sikkerhet. Utviklingen i Den romersk-katolske kirke som startet på trehundretallet, førte fram til Trientkonsilet 1545–1563 hvor ekteskapet ble lovmessig stadfestet som sakrament.

I dokumentet «Marriage in the New Testament and in the Early Church», konkluderer Willy Rordorf slik: «På grunnlag av Det nye testamente er det vanskelig å hevde at ekteskapet er et sakrament. Det faktum som veier tungt når det gjelder å betrakte ekteskap som sakrament, er rett og slett at vi ikke har noe bevis for at det var noen form for velsignelse som ble ledet av kirkens prester, enten i Det nye testamentes litteratur eller i den tidligste patristiske litteratur.»

De tre ulike retningene av reformasjonen – luthersk, kalvinistisk og anglikansk – endret den katolske arven dramatisk. Protestantene forkastet den sterke posisjonen sølibatet har i Den katolske kirke og tok avstand fra ekteskapet som sakrament.

Da den lutherske reformasjon ble etablert i Norge ved kong Kristians forordning av 30. oktober 1536, var det en ren politisk handling hvor bispene ble avsatt og bispegods lagt inn under kronen. Statskirken under den dansk-norske kongen var innført og ble under skiftende forhold dominerende over kirke- og samfunnsliv.

Selv om Den norske kirke nå til en viss grad er løsrevet fra Staten, har den fremdeles ekteskapsinngåelser som et hovedarbeidsområde. Alle vigslere, i frikirker så vel som Dnk, må ha godkjenning fra Staten og forvalter lovverket etter godkjent liturgi, alle er Statens tjenere.

Er det ikke på tide at Kirken konsentrerer seg om evangelieforkynnelse, diakoni og sjelesorg og lar Staten forvalte ekteskapsinngåelse?