Kirkemøtet er mer kirkelig enn politisk

En måned før kirkevalget var Kirkemøtets åpningsdag nesten forbausende lite preget av valgkamp. Det er sant at Kirkemøtet har blitt mer politisert, men det var ikke kirkepolitikk som fikk mest oppmerksomhet fredag.

En del av dem som kritiserer Den norske kirkes utvikling i liberal retning hadde kanskje blitt positivt overrasket om de hadde fulgt debatten.

Kirkemøtet blir innledet med gudstjeneste. De senere årene har den som regel funnet den sted i Vår Frue kirke i Trondheim. Så også i år.

Åpningsssalmen var «Guds kirkes grunnvoll ene». Jeg stoppet særlig opp ved det tredje verset. Det er som om det skulle vært skrevet rett inn i vår tid.

Bare hør: «Selv om hun (altså kirken, min anm.) her må bære forakt for sine sår, når hun i liv og lære for verden splittet står, skal helgenropet stige: «Er tiden ennå lang?» Og kveldens gråt skal vike for gledens morgensang.»

Blant dem som sang disse ordene i Vår Frue kirke var nok både fortvilelse og glede representert. Man kan undre seg over hvordan mennesker kan forstå Bibelen så ulikt. Men slik er det.

Avslutningssalmen, «Guds menighet er jordens største under» stod i en naturlig forlengelse av denne betraktningen. Begge salmene avsluttes med troen på Jesu gjenkomst. På tvers av både tid og rom forblir Jesus Kristus både i går og i dag den samme, og mennesker med ulike bakgrunner får klamre seg til ham.

Etter gudstjenesten gikk forsamlingen til kirkemøtehotellet, hvor det var tid for de faste talene. Jeg skal komme nærmere tilbake til en av dem.

Så var det generaldebatt. Kirkemøtets medlemmer kjenner hverandre, og det råder en mer avklart stemning nå enn tidligere i fireårsperioden.

Fra Frimodig kirke tonet både Rikke Grevstad Kopperstad og Therese Egebakken modig flagg stikk i strid med flertallets ståsted. Det krever mot å gjøre det.

Samtidig satte blant andre Thor Magne Seland fra Stavanger bispedømme og Olav Myklebust fra Møre ord på standpunkt fra det motsatte utgangspunktet i forståelsen av kjønn og samliv.

Det ser ut for at mange har avfunnet seg med situasjonen. Det betyr ikke at man er tilfreds med den, men man konstaterer at uenigheten er vedvarende. De to første innleggene i generaldebatten handlet, talende nok, om å holde seg til Bibelen og kirkens bekjennelser.

Kristin Gunleiksrud Raaum har for lengst blitt varm i trøyen som kirkerådsleder. Som kirkens fremste folkevalgte har hun en svært sentral stilling i Den norske kirke.

Raaum er en av arkitektene bak Åpen folkekirke, og har aldri lagt skjul på det. Men hun har samtidig vært oppriktig opptatt av å lytte til hele kirken, og opptre ryddig og respektfullt også overfor dem som er uenige med henne.

Raaum stiller ikke til gjenvalg, så på neste kirkemøte skal det velges ny kirkerådsleder. I talen sin til Kirkemøtet fredag malte hun opp et bredt bilde av kirkens plass i dagens samfunn. Talen var innholdsrik og til ettertanke. Her er noen drypp:

«Derfor må kirken alltid være politisk», sa Raaum. Det har hun helt rett i.

Hun understreket at dette ikke betyr at kirken skal være partipolitisk. Men en kirke som ikke bryr seg om hvordan det går med menneskene i samfunnet, har distansert seg fra Mesteren selv.

«Vi kommer til å få mindre penger å rutte med.» Dette sa hun i sammenheng med blant annet den ventede økningen i forsvarsutgifter.

Men poenget har også en bredere relevans. Det er nødvendig å spørre hvordan begrensede ressurser kan komme best til nytte. Det vil kreve omstilling.

«Vi må passe oss vel for å bidra til at spørsmål om tro blir noe privat og irrelevant.» Det kan virke paradoksalt at kirken skulle stå i fare for å bidra til dette. Men den svenske forfatteren Magnus Malm er bare en av flere som har påpekt at kirken står i fare for å bidra til sekularisering av samfunnet.

«Når samfunnet er så polarisert, har kirken et ansvar for å bidra til mindre polarisering.» Dette utsagnet er et godt eksempel på hvordan kirken kan ta samfunnsansvar.

En nærsynt kirke kunne sagt at dette er politikernes problem, det får de ordne opp i. En sann kirke kan ikke nøye seg med det.

«Bibelens fortellinger har blitt både temmet og lakkskodd.» Både på generalforsamlingen i Norges Kristne Råd i mai og i fredagens tale til Kirkemøte påpekte Raaum at referanser som David og Goliat ikke nødvendigvis lenger gir mening i et samfunn hvor færre kjenner Bibelens fortellinger.

Men en forlengelse av dette, som Raaum utdypet nærmere i talen sin i Trondheim fredag, er en trang til å skjønnmale fortellingene for å få dem til å passe bedre i vår tid. Her vil det kanskje overraske noen at en med Raaums teologiske ståsted inntar dette standpunktet. For dem som kjenner ståstedet hennes bedre er det nok ikke like overraskende.

«Glem aldri dåpen, dens teologi og dens betydning», sa hun også. Det er grunn til å stille alvorlige spørsmål ved folkekirkens dåpspraksis.

Både i Bibelen og i den tidlige kirkens historie var dåpen uløselig knyttet til troen. Det er den nå også, men i vår kontekst fungerer dåpen mer som et løsrevet ritual. Likevel må vi ikke glemme hvor stor vekt Det nye testamente legger på dåpen og dens kraft.

«Troens vesen er det motsatte av å prestere.» Her berører Raaum noe av det mest sentrale den kristne kirke kan formidle i en tid hvor sosiale medier bidrar til å forsterke menneskets trang til å være sin egen lykkes smed.

Troen er dypest sett en gave vi får ta imot fordi alle mennesker er elsket av Gud. Det kommer ikke an på hvor fromme eller rike vi er. Dette enestående og radikale budskapet kan ikke formidles klart nok.

Ingen kan si med sikkerhet hvilken vei den teologiske utviklingen i Den norske kirke vil ta i årene fremover. Men selv om det er mye man kan undre seg over, blir også i dag evangeliet om Jesus Kristus formidlet bredere og dypere i Kirkemøtet enn man kan få inntrykk av.