Kirkemøtet: Skandale, tragedie eller bare vanlige prosesser?

Tirsdag vedtok Kirkemøtet med solid flertall å videreføre dagens modell med todeling av arbeidsgiveransvaret i Den norske kirke. Enkelt sagt betyr det i praksis at prestene også i fremtiden har bispedømmerådet som arbeidsgiver, mens de øvrige kirkelig ansatte har fellesrådet.

I seg selv kan det virke alt annet enn oppsiktsvekkende at Kirkemøtet vedtar å videreføre hovedtrekkene i det som er gjeldende ordning i dag. Men bak dette vedtaket finner vi årevis med utredninger, maktkamp, interessekonflikt, pengebruk og enormt mye frivillig innsats. Har det vært forgjeves?

I den danske dikteren Grundtvigs salme fra 1837 heter det at «Kirken den er et gammelt hus». Salmen er gammel i seg selv, men kirken er vesentlig eldre. Det bærer også organiseringen preg av. Og de som har fulgt debatten om kommune- og fylkessammenslåing i Norge de senere årene vet at det å ville endre etablerte strukturer kan vekke sterkt engasjement.

Her var det ikke bispedømmenes grenser eller antall sogn man ville vurdere på nytt. Men det har i nærmere 20 år blitt diskutert hvordan det daglige arbeidet i Den norske kirke burde være organisert. I dag fungerer det sånn at prestene har en arbeidsgiverlinje, mens de øvrige kirkelige ansatte har en annen. Det betyr konkret at om det oppstår en konflikt mellom presten og kateketen, finnes det ikke én leder som kan løse konflikten, for de har ikke samme sjef.

Det er nokså opplagt at om en skulle etablere kirken i dag, ville organiseringen vært annerledes. Men veien fra denne erkjennelsen til en felles forståelse av hvilken organisering som trengs, den er lang. Veldig lang.

I 2008 leverte en arbeidsgruppe rapporten «Framtidig organisering av arbeidsgiveransvaret i Den norske kirke». I gruppen satt blant andre daværende direktør Frank Grimstad i arbeidsgiverorganisasjonen KA og biskop Laila Riksaasen Dahl. Da hadde arbeidet foregått i flere år allerede.

Så kom skillet mellom stat og kirke, og vi fikk grunnlovsendringene i 2012. I løpet av årene og tiårene før dette hadde rådsstrukturen vokst seg sterkere. Den utviklingen pågår fortsatt.

Et nytt viktig punkt kom i april for to år siden. Midt i pandemien leverte et utvalg ledet av organisasjonspsykolog og konserndirektør Morten Müller-Nilssen rapporten «Samhandling i en selvstendig folkekirke - ny kirkelig organisering.»

Det ordet som mer enn noe annet blir husket fra dette utvalget er «prostifellesråd». Tanken var å finne et forvaltningsnivå som var nært nok på arbeidshverdagen, samtidig som det var stort nok til at det var mulig å ivareta de mange hensynene som et arbeidsgiveransvar innebærer.

Men det gikk kort tid før det ble klart at prostifellesrådsmodellen ble forkastet.

På fjorårets kirkemøte var kirkelig organisering hovedsak. Med en stemmes overvekt fattet man et prinsippvedtak om å gå videre med det som da het modell tre.

Der ble dagens to arbeidsgiverlinjer videreført, men arbeidsgiveransvaret for prestene var i praksis tenkt delegert til fellesrådene. Dette var et kompromiss overfor en mer radikal løsning som blant annet ville gjort biskopenes lederskap til en mer rendyrket åndelig rolle, hvor de ikke lenger skulle ha arbeidsgiveransvar.

Etter nærmere 20 års utredningsarbeid har altså Kirkemøtet vedtatt at ting skal fortsette omtrent som i dag. I mellomtiden har det antakelig blitt brukt millioner av kroner, og et formidabelt antall frivillige arbeidstimer på å sette seg inn i og vurdere organisasjonsmodeller som ikke blir noe av.

Hvem har ansvaret for denne ressursbruken? Og er dette klanderverdig?

Umiddelbart kan man si at avstemningen er et nederlag for Kirkerådet. Om saksforberedelsene hadde vært annerledes i fjor, kunne det kanskje vært mulig å få etablert et flertall for større endringer. Nå har Kirkemøtet selv tatt styringen.

Det er et eksempel på at Kirkemøtet er et mindre samordnet organ enn Stortinget vanligvis er, hvor regjeringspartiene vanligvis har rimelig god kontroll på hvordan ulike forslag vil bli mottatt i Stortinget.

På sett og vis er vedtaket også et nederlag for Kirkemøtet selv, all den tid det er vanskelig å argumentere for at dagens modell er den mest rasjonelle. Man ser altså behov for endringer, men har ikke klart å samle seg om utformingen.

Aller mest er vedtaket trist for de mange menighetsrådsmedlemmene og andre frivillige som kunne ha brukt tiden sin på mer menighetsbyggende arbeid. Eller med andre ord det som i kirkeordningens paragraf 12 blir formulert slik: «alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt».