Kirken, Bibelen og Israel

Det siste utspillet fra kirkelig hold er en enstemmig uttalelse fra biskopene som fordømmer den planlagte annekteringen av deler av Vestbredden Judea og Samaria. Biskopene mener å vite at dette vil blokkere for fred i lang tid fremover og ber regjeringen gripe inn.

Som kjent åpner president Trump nye fredsinitiativ for at Israel blant annet kan annektere bosetningene på Vestbredden. Dette har falt kirken tungt for brystet. Alle som har reist omkring i Israel har kjennskap til Maaleh Adumim, Etzionblokken og Ariel.

De to første fremstår som en naturlig del av Israel og er nærmest å forstå som forsteder til Jerusalem. Disse områdene burde ha vært annektert for lenge siden. Men jødene har ikke turd å utfordre det internasjonale samfunn, og Netanyahu er ingen handlingens mann. Omtrent halvparten av de 430.000 jødene på Vestbredden bor i disse tre bosetningene.

Enhver bibelleser vet at Vestbredden eller Judea og Samaria som er den rette betegnelsen, er Israels gamle kjerneland. De vet også at det i Det gamle testamentet finnes et utall av løfter om at de fordrevne jøder en dag skal få sitt land tilbake. Men dette ignorerer biskopene fullstendig.

I de mange artikler flere av våre biskoper har hatt i dagspressen om denne saken, finner vi ikke et eneste teologisk argument. Det kirkelige lederskap er overhode ikke opptatt av hva Bibelen sier om jødenes land. Tvert imot, de advarer alle mot å tenke bibelsk. Israel er utelukkende å forstå som et politisk fenomen.

I denne sammenheng er interessant å notere seg at da det internasjonale samfunn etter den første verdenskrig begynte å arbeide med et hjem for jødene i Palestina, så var dette ment å omfatte hele Palestina - også dagens Jordan. Dette var et sjeldent sammentreff der en bibelsk og politisk virkelighetsforståelse falt sammen. For enhver bibelleser vet at det gamle Israel strakte seg langt inn i det som i dag er Jordan.

Det mest hoderystende ved biskopenes engasjement er den sekulære tankegangen. En skulle jo ha trodd at en kristen kirke var mest opptatt av evangeliet og kristendommens åndelige innhold. Men nei - man ser totalt bort fra det gamle reformatoriske skillet mellom det åndelige og sekulære regimente. Det er tydeligvis langt mer spennende å begi seg inn på politikkens område, fremfor å studere hva Bibelen sier.

Kirken har ikke noe annet mandat enn å forkynne Guds ord. Den skal gjenopprette menneskets tapte gudsforhold, bringe mennesket til syndserkjennelse slik at det kan bli salig og få del i det evige liv. Kirkens politiske engasjement ødelegger for dette oppdraget. Mange vil tro at for å bli en kristen eller være en kristen, må en dele kirkens politiske oppfatning. Slik ødelegger kirken seg selv og på sikt hele nasjonen.

Som kristne er vi kalt til å trøste og tale vel om Israel. Det er hva Bibelen sier. Men leser vi igjennom bispeuttalelsene om Israel i de vel 70 årene landet har eksistert, er det vanskelig å finne annet enn selvfølgeligheter. Dette står i sterk kontrast til den varme omfavnelse biskopene de sist par 10 år har gitt Israels fiender palestina-araberne. Det er å falle ned på gal side av Guds ord.