Kirken bør være tydeligere på at det finnes en usynlig verden

For noen år siden var jeg leder på en konfirmantleir. På en spesiell undervisningskveld talte jeg om ondskap og problemet med det okkulte. Jeg innledet med å spørre konfirmantene om hvor mange som hadde testet «ånden i glasset».Totalt tjue stykker rakte opp hånden. Flere fortalte også om redselen de hadde kjent i forbindelse med dette.

En av konfirmantene fortalte at de hadde opplevd så mye «spøkerier» i familiens hus, at de til sist kjente seg tvunget til å flytte.

Hva har den kristne kirke å si til en slik ungdomsgjeng? Ganske mye, naturligvis. Men samtidig er det min erfaring at vi i Skandinavia er ganske tause når det gjelder den usynlige verden. I mange tilfeller vegrer vi oss også for å tale klart om de onde ånders eksistens. Djevelen er jo tross alt beseiret... og er det ikke mulig at Bibelens tale om demoner mer skal forstås som et bildespråk eller et uttrykk for et verdensbilde som er mer primitivt enn vårt eget?