Kirken i Egypt: Tradisjoner og tragedier

For koptisk-ortodokse kristne i Egypt er Teofani-festen en av årets viktigste feiringer. Normalt faller dagen på den 19. januar, eller dagen etter i skuddår som i år. Dagen markerer Jesu dåp i Jordan-elven, og åpenbaringen av hvem Jesus er: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

Gjennom mange tusen år har livet i Egypt vært tett knyttet til vannet i Nilen. Vannet opprettholder sivilisasjonen og sikrer alles overlevelse. Uten det livgivende vannet tar ørkenen og det livløse over. På samme måte er dåpen et livgivende tegn og en hellig handling, som skaper noe helt nytt.

Året som har gått har påført kirkefellesskapet store tap og savn

Kirkens liv i Egypt har gjennom århundrene møtt mange hindringer gjennom forfølgelser, press og krav om tilpasninger. Fortsatt kjemper Midtøstens største kirkesamfunn med store utfordringer. De siste ukene og månedene har lokale angrep på kirker og hjem i Øvre Egypt skapt stor uro. For tre uker siden ble et midlertidig kirkebygg i Minya-provinsen påtent av en lokal mobb og totalskadd. Før jul ble en annen kirkebyggeplass angrepet, sammen med flere boliger. Til nå har ingen mistet livet i disse angrepene, men mange kjenner på frykt og fortvilelse, og tørr ikke forlate hjemmene sine.

Hva skjedde med verdens største demokrati?

I mange år var det myndighetene som i praksis gjorde det umulig å bygge eller restaurere kirkebygg. De senere årene har egyptiske styresmakter gitt en første godkjenning til oppføring av flere hundre kirkebygg, til stor glede for mange koptiske kristne. Men i landsbyene i Øvre Egypt viser det seg at offisielle tillatelser ikke er nok for å sikre kirkebyggingen. Ekstremistiske grupper lar seg likevel provosere, og går til angrep på byggeplasser og boliger for å hindre nye kirker.

Det neste steget myndighetene i Egypt må ta, er å etterforske og straffeforfølge de som angriper kirkebygg og hjem. Altfor ofte går gjerningsmennene fri, og koptiske kristne ser seg nødt til å forlate landsbyene på jakt etter større sikkerhet i storbyene. Mange mister da den inntekten de har hatt, og fattigdommen øker.

Tapene blir store både for enkeltmenneskene og landsbyene. Der den koptiske kirken bygger gudshus, legges det også til rette for lokalt diakonalt arbeid som matutdeling, helsehjelp og ungdomsaktiviteter. Forsvinner kirkene, forsvinner også ressurser som både muslimer og kristne nyter godt av og som beriker manges liv.

En kirke som ser seg selv som formidler av liv fra Livets kilde, gir ikke opp sitt kall på tross av press og diskriminering. Den standhaftigheten og styrken kan vi lære mye av.