Kirken i takt med samfunnet
Like lite sannsynlig som katolikkene kommer til å kvitte seg med mariadyrkelsen, like lite sannsynlig er det at vår egen kirke kommer til å kvitte seg med erstatningsteologien.
Takk til Alf B. Oftestad for hans kronikk om erstatningsteologien (Dagen 12.mai). Han har så rett i at denne teologien bygger på et fordreid skriftsyn og en falsk forståelse av jødefolkets rolle i historien. Det er på høy tid å ta et oppgjør med denne seiglivede vranglæren, skriver han, men føyer så til at det synes ikke å være vilje til det i vår kirke. Nei, nettopp, det er langt fra noen vilje i kirken til å ta et oppgjør med erstatningsteologien. Og det er tre grunner for det.
KRONIKK: Arne Munks virkelighet og uvirkelighet
Annonse
For det første er erstatningsteologien en hjørnestein i kirkens bibelforståelse. Slik har det vært siden Justin Martyrs dager i det annet århundre. Oftestad nevner selv at Justin Martyr åndeliggjorde løftene til Israel. Det gjorde det mulig å se bort fra en konkret historisk forståelse av løftene, samtidig som en kunne overføre løftene i sin åndelige betydning på den kristne kirke. Det siste er nødvendigvis ikke galt, men å se bort fra løftenes historiske innhold, er definitivt galt.
Vår tids fagteologer har ikke nøyd seg med å åndeliggjøre løftene til Israel, de har åndeliggjort hele Det gamle testamentet. Profetiene er bare å forstå som «skygger» og «bilder» på det som skal komme. De må tolkes i lys av Det nye testamentet, heter det. For med Det nye testamentet er vi kommet opp på et nytt og høyere nivå i åpenbaringshistorien.
LES: Folkerettslig navlebeskuelse
Fagteologene skyver Det gamle testamentet ned i skyggenes dal som et halvt troverdig skrift. Dette rammer Israel med full tyngde ettersom løftene til Israel nettopp er å finne her. Men ikke bare det, det er også grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorledes teologene forstår åpenbaringshistorien i gammeltestamentlig tid.
Leserne vil med dette forstå at det dreier seg om langt mer enn erstatningsteologi og løftene til Israel. Her dreier det seg om selve bibelforståelsen. Det går et vannskille mellom dem som leser Det gamle testamentet etter din ordlyd og dem som mener at det bare er illustrasjoner på noe som skal komme.
La det være sagt: Det nye testamentet utgjør ingen fortsatt åpenbaring av Det gamle. Det nye testamentet inneholder ikke noe nytt i forhold til Det gamle. Alt vi leser i Det nye testamentet, står også å lese i Det gamle. Det «nye» er at Messiasløftene går i oppfyllelse – altså en historisk bekreftelse av profetiene i Det gamle.
LES OGSÅ: Et kirkesplittende bispevedtak
For det annet: Erstatningsteologien har levd i den kristne kirke i 2000 år. Det gjelder både den ortodokse, katolske og reformerte kirke. Luther tok et oppgjør med den katolske kirke på mange punkter, men erstatningsteologien og fiendskapen mot jødene førte han videre. Med andre ord; erstatningsteologien i den Luthers reformerte kirke har en lang tradisjon som kan sammenliknes med Mariadyrkelsen i den katolske kirke. Og like lite sannsynlig som katolikkene kommer til å kvitte seg med mariadyrkelsen, like lite sannsynlig er det at vår egen kirke kommer til å kvitte seg med erstatningsteologien.
Annonse
«Det er ingen som angrer sin ondskap og sier: Hva har jeg gjort!» klager Jeremias, med særlig adresse til de som har ansvar i samfunnet. Det samme kan sies om våre egne åndelige ledere. Kirken kan ikke godt gå tilbake på noe den har lært og forstått i to tusen år. Den kan ikke vedgå – etter så langt tid – at noe skulle være galt med dens lære om Israels plass i Guds frelseshusholdning. Kirken kan ganske enkelt ikke innrømme et slikt fatalt feilgrep. For har kirken tatt feil på et så sentralt punkt, så kan den jo også ha tatt feil på andre sentrale punkter. En retrett vil med andre ord være ødeleggende for kirkens troverdighet.
For det tredje er det ikke til å underslå, at kirkens anti-jødiske posisjon harmonerer godt med det som er folkets og politikernes innstilling til dagens Israel. Skulle kirken gjøre helomvending, ville det skape problemer i forhold til resten av samfunnet. Kirken må marsjere i takt med folket om det fortsatt skal være en folkekirke. Å stå på bibelske standpunkter i denne sak, som i så mange andre saker, vil kunne sette kirken i en utsatt posisjon. Det er ikke ønskelig. Da er det bedre å holde fast på en teologi som skaper ro – om den så er aldri så gal.
