Kirken kan ikke overlate til andre å snakke om sex

Da jeg var tenåring, fikk vi konkret veiledning om grenser for fysisk kontakt mellom kjærestepar. I dag kan vi lure på hvilken effekt veiledningen hadde. Men det er godt og rett at kirken formidler kristen seksualmoral, også i en sekularisert tid. Det kan være utfordrende å finne form og språk som passer, men det er et dårlig alternativ å bli så redde for å støte noen at man nærmest motstandsløst aksepterer omgivelsenes skiftende normer.

Det er nesten ikke mulig å tenke seg et samfunn uten etiske rammer for seksualiteten. Det ville i så fall blitt et samfunn med svært brutale trekk. Men det vil variere hvilke rammer som gjelder. Derfor er det nødvendig å ta del i samtalen, være klar til å forsvare sitt standpunkt og å øve seg i å lytte til andre.

Det er ikke gitt at alle ser ekteskapet som den ene legitime rammen for seksuelt fellesskap. Det er langt fra gitt at alle ser foreningen av kvinne og mann som den ene gudvillede rammen for seksuelt samliv. Men det er ingen grunn til å tro annet enn at det også i fremtiden vil være mange som tror og tenker slik. Spørsmålet bør ikke være hvordan disse stemmene kan ties ihjel, men hvordan det er mulig å etablere respektfull sameksistens.

Senest denne uken leste jeg i et kommentarfelt et spørsmål som har blitt stilt utallige ganger de siste årene: Hvem er det som tror de har rett til å mene noe om hvem andre har lov til å elske? Spørsmålet var knyttet til en debatt om kirkelig aksept av likekjønnet samliv.

Selve spørsmålsformuleringen viser hvor sementert debatten har blitt. For hvem vil ha på seg at de prøver å bestemme hvem andre har lov til å elske?

Formuleringen er i realiteten tilslørende, med eller uten hensikt. For noe av det vakreste ved kristen etikk er det grenseløse kjærlighetsidealet. Det rammer også ens fiender. Man trenger ikke være spesielt from for å være glad i sine egne. Noe annet er det å elske dem som har gjort en vondt. De som ikke har gjort seg fortjent til å bli elsket. Men Jesu formaning om å elske sin neste stoppet ikke ved de nærmeste.

Men det å elske noen innebærer åpenbart ingen generell rett til å ha sex med dem. Og man kan ikke legge kristen etikk til grunn for en rett til å etablere seksuelle samliv uten gjensidige forpliktende rammer.

Under Arendalsuka fulgte jeg ungdomspartiledernes debatt. Det var svært interessant å se hvor engasjert de drøftet avkriminalisering av narkotika. Hos de fleste partiene ser det ut til å være en etablert erkjennelse at folk kommer til å bruke narkotika enten politikerne sier det ene eller det andre. Spørsmålet blir heller hvordan man vil regulere bruken og omsetningen.

Litt sånn er det med seksualiteten også. Lovgivere har prøvd seg på litt av hvert gjennom årene, med høyst vekslende hell. Seksualdriften er sterkere enn det meste. Den lar seg ikke så lett stoppe, og den er vanskelig å lovregulere.

Denne erkjennelsen taler ikke for frislipp, den taler tvert imot for å etablere og opprettholde etiske rammer til alles beste. Juridisk sett står normer svakere enn lover, men de sosiale konsekvensene av å bryte med etablerte normer kan være dramatiske nok. Sånn er det i alle slags samfunn.

Det kan man mene mye om. Men før man lader de verbale kanonene bør man sjekke hvordan det står til med glasshuset.

Troen på ekteskapet mellom kvinne og mann som den kristelig sett legitime rammen for seksuelt samliv er verken ny, original eller særlig oppsiktsvekkende. Når dette blir satt opp mot retten til å elske, skjer gjerne en av to. Noen blir tause. De våger ikke ta belastningen med å si det de mener. Andre blir enda mer spissformulert, eller enda mer høyrøstet. Begge deler er som regel dårlige alternativer.

Også i den vigselsliturgien som ble vedtatt i 2017 er spørsmålet ved ekteskapsinngåelsen det vi kjenner fra før: «Vil du elske og ære» «og bli trofast hos» «i gode og onde dager inntil døden skiller dere?» Slik blir det seksuelle samlivet knyttet til det livslange fellesskapet mellom de to.

Hvis utgangspunktet for debatten er at man har rett til å elske hvem man vil, er det ikke bare kjønnspolariteten som blir satt på sidelinjen. Da blir også forpliktelsen, overgivelsen til hverandre, parkert. Den overgivelsen som har Jesu kjærlighet til menneskene som forbilde.

Så vet vi alle at menneskers evne og vilje til å leve i tråd med våre beste idealer slett ikke alltid er til å stole på. Livet farer ulikt med oss. Men det å vrake gode idealer fordi vi innser vår egen utilstrekkelighet er en underlig tilnærming. Derfor kan ikke kirken overlate samtalen om sex til andre.