Kirken kan ikke overlate til andre å snakke om sex

Da jeg var tenåring, fikk vi konkret veiledning om grenser for fysisk kontakt mellom kjærestepar. I dag kan vi lure på hvilken effekt veiledningen hadde. Men det er godt og rett at kirken formidler kristen seksualmoral, også i en sekularisert tid. Det kan være utfordrende å finne form og språk som passer, men det er et dårlig alternativ å bli så redde for å støte noen at man nærmest motstandsløst aksepterer omgivelsenes skiftende normer.

Det er nesten ikke mulig å tenke seg et samfunn uten etiske rammer for seksualiteten. Det ville i så fall blitt et samfunn med svært brutale trekk. Men det vil variere hvilke rammer som gjelder. Derfor er det nødvendig å ta del i samtalen, være klar til å forsvare sitt standpunkt og å øve seg i å lytte til andre.

Det er ikke gitt at alle ser ekteskapet som den ene legitime rammen for seksuelt fellesskap. Det er langt fra gitt at alle ser foreningen av kvinne og mann som den ene gudvillede rammen for seksuelt samliv. Men det er ingen grunn til å tro annet enn at det også i fremtiden vil være mange som tror og tenker slik. Spørsmålet bør ikke være hvordan disse stemmene kan ties ihjel, men hvordan det er mulig å etablere respektfull sameksistens.