For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Debatt

FELLESSKAP: Gode eksempler er fellesmiddag og kirkekaffe. De fungerer samtidig som lavterskeltilbud og treffpunkt i tilknytning til spesialiserte arrangementer, skriver Stephen Sirris. Her fra kirkekaffe i Mortensrud kirke i Oslo, 2013.

Kirken må verdsette og tilrettelegge for frivillighet

VID-forskere har på oppdrag av Kirkerådet undersøkt hvordan menighetene tilrettelegger for frivillig arbeid. Forskningsprosjektet viser hva som fremmer og hindrer frivillighet i kirken.

Publisert Sist oppdatert

Frivillighet er en gave. Noen gir av sin tid og krefter og gjør en innsats for andre. Kirkens 70.000 frivillige utfører et verdifullt arbeid. Frivillighet som verdsettes, vil kunne utvikle seg. Å verdsette innebærer anerkjennelse av frivillighetens verdi gjennom ord og handling. Forskningsprosjektet dokumenterer at menighetene setter frivillighet høyt. Den beskrives som «alfa og omega», andre forteller at den «betyr alt» og er et «kjennetegn på levende menighet» mens alternativet ville være en «stabsdrevet menighet».

Et usedvanlig bredt aktivitetstilbud kjennetegner kirkelig frivillighet. Mennesker får anledning til å engasjere seg i ulike tilbud gjennom alt fra praktiske oppgaver til å utøve liturgiske funksjoner. Frivillighet muliggjør flere aktiviteter og reduserer ansattes arbeidsbelastning.

Frivillighet ansees først og fremst som praktisk oppgaveløsning, noe man gjør framfor å snakke så mye om. Kirkefrivillighet står i fare for å underkommuniseres. Den blir lite tematisert i forkynnelsen. Menighetene bør reflektere omkring og synliggjøre frivillighetens betydning.

Powered by Labrador CMS