Kirken og musikkens påvirkning på menneskesinnet

Etter at flere av kirkefedrene fra ca. år 150 og framover hadde pekt på musikkens store innvirkning – på godt og ondt – på menneskesinnet, påla kirkemøtet i Laodikea (360) de troende å holde seg borte fra hedenskapets skadelige og farlige musikk. Vedtaket var et av de tidligste offisielle uttrykk for at kirken sluttet seg til den etisk verdiorienterte musikkoppfatning med røtter i gresk antikk.

Omkring år 500 formulerte den kristne filosofen Boethius den musikkoppfatning kirken gjorde til sin, og som i sin essens uttrykker at «musikken etter sin gehalt kan ha så vel en foredlende som en fordervende innflytelse på karakteren.» (O. Kr. Sundberg: Musikktenkningens historie I)

De følgende 1000 år utfoldet det seg så i forlengelsen av Boethius (og Augustin) en særdeles rik og omfattende musikkrefleksjon i kirken. Det ble skrevet bindsterke verk om emnet, en refleksjon Martin Luther hadde alle sine røtter i, slik vi blant annet ser av hans forord til «Symphoniae iucundae». Her anbefaler han den edle og helsebringende musikken som kan hjelpe ungdommen å holde styr på følelsene sine, og verne dem mot tåpelige lyster og slett selskap. Dessuten kan de gjennom den edle musikken venne seg til å gjenkjenne og lovprise Skaperen.