Debatt
Kirken og musikkens påvirkning på menneskesinnet
Etter at flere av kirkefedrene fra ca. år 150 og framover hadde pekt på musikkens store innvirkning – på godt og ondt – på menneskesinnet, påla kirkemøtet i Laodikea (360) de troende å holde seg borte fra hedenskapets skadelige og farlige musikk. Vedtaket var et av de tidligste offisielle uttrykk for at kirken sluttet seg til den etisk verdiorienterte musikkoppfatning med røtter i gresk antikk.
Omkring år 500 formulerte den kristne filosofen Boethius den musikkoppfatning kirken gjorde til sin, og som i sin essens uttrykker at «musikken etter sin gehalt kan ha så vel en foredlende som en fordervende innflytelse på karakteren.» (O. Kr. Sundberg: Musikktenkningens historie I)
Annonse
De følgende 1000 år utfoldet det seg så i forlengelsen av Boethius (og Augustin) en særdeles rik og omfattende musikkrefleksjon i kirken. Det ble skrevet bindsterke verk om emnet, en refleksjon Martin Luther hadde alle sine røtter i, slik vi blant annet ser av hans forord til «Symphoniae iucundae». Her anbefaler han den edle og helsebringende musikken som kan hjelpe ungdommen å holde styr på følelsene sine, og verne dem mot tåpelige lyster og slett selskap. Dessuten kan de gjennom den edle musikken venne seg til å gjenkjenne og lovprise Skaperen.
Men «de fordervede sjelene som misbruker denne … gave [= musikken], … skal du holde deg langt unna. For du kan være viss på at det er Djevelen som røsker dem med seg på tvers av naturen. … Disse bastardene rapper Guds gave og bruker den [=musikken] til å dyrke Guds fiende». (Luther: Verker i utvalg)
Dette var tanker om musikken som ortodoksien (1600-tallet) overtok og videreutviklet. Først pietismen utover på 1700-tallet begynte gradvis – blant annet under påvirkning fra den reformerte kirke – å distansere seg fra denne tenkning, en utvikling som fullbyrdet seg etter andre verdenskrig. Da slo nemlig en skeptisk-reduksjonistisk musikkoppfatning med alle sine røtter i antikken, dvs. i sofistisk skepsis og epikureisk lystfilosofi, gjennom på bred front i kirken.
Dette er en tenkning som gjør musikken til en fullkommen subjektiv virkelighet uten noen objektiv gehalt. Denne oppfatning som – bevisst eller ubevisst – stort sett er enerådende i kirken i dag, blir så nokså ureflektert og nærmest automatisk – og gjerne i kombinasjon med manglende innsikt i den lange kirkelige tradisjon på musikktenkningens område og liten forstand på musikken som fenomen – repetert av det store flertall av dem som uttaler seg om musikk i kirken. At det er slik, bevises til fulle av den omfattende debatt om musikk i kirken de siste tiåra av 1900-tallet og inn i vår tid. Og avgjort av den debatt om musikk som har utfoldet seg i Dagen de siste ukene.
Ovenfor har jeg så vidt sitert fra Ove Kr. Sundbergs tre bind: «Musikktenkningens historie». Siden jeg har sterke opplevelser av at å være teolog (og eventuelt glad i rock) langt ifra er tilstrekkelig for å besitte en meningsfull og sammenhengende forståelse av musikkens fenomen, anbefaler jeg at de teologer som har et redelig ønske om en slik forståelse, tar for seg disse bøkene. De gir blant anet fyldig innføring i hva man opp gjennom kirkens historie har tenkt og reflektert omkring musikken, som jo har så sentral plass i, og dermed stor betydning for, kirkens åndelige liv.
Dette er bl.a. årsaken til at Luther uttaler seg som han gjør: «Man skal heller ikke innsette yngre i prekenembetet hvis de ikke i skolen har blitt vel trenet og øvet i musikken.» (Bordtaler, nr. 968)
