Kirken på sitt beste

Vi blir alle preget av hvordan vi har det inne i oss. Kanskje så mye at vi som voksne synes det er pinlig. Det kan dreie seg om hverdagslige ting vi er lei oss for eller skuffet over, eller det kan dreie seg om en dypere eksistensiell uro.

Hvis vi forventer et liv med lykke og velstand på alle fronter, eller at Gud skal løse alle våre problemer her og nå, har vi innrettet livet for skuffelser.

De siste dagene har jeg vært tilbake i Polen, på konferansen European Leadership Forum. Siden starten i 2002 har den blitt et stadig viktigere møtepunkt for evangeliske ledere fra ulike deler av Europa.

Den har også blitt en møteplass for norske kristenledere, både fra luthersk lavkirkelighet og til dels fra frikirkeligheten.

Blant de norske deltakerne i år er generalsekretærene Øyvind Åsland (Norsk Luthersk Misjonssamband), Erik Furnes (Indremisjonsforbundet) og Morten Askeland (Åpne Dører), samt daglig leder Anne Lise Søvde Valle i Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering).

I tillegg er Margunn og Lars Dahle samt Bjørn Hinderaker fra NLA Mediehøgskolen Gimlekollen/Damaris Norge selvskrevne.

Årets bibeltimeholder er Ramez Atallah. Han er egypter og kom fra en av landets rikeste familier. Som ung flyktet han til Canada. Der ble han en kristen og kom senere tilbake til hjemlandet. Siden 1990 har han vært generalsekretær i Det egyptiske bibelselskapet. I tillegg har han vært tungt involvert i Lausanne-bevegelsen. Atallah besøkte Norge så sent som i 2017.

«Bli med oss og lid!» «Ta denne pillen, få hodepine!» «Spis denne maten og bli uvel!» Det høres ikke ut som typiske rekrutteringstriks, dette. Og nettopp det var Atallahs poeng da han stod foran rundt 20 norske og rundt 600 andre kristne ledere.

Han snakket om Paulus som den lidende leder og viste til apostelens egne utsagn i 2. Korinterbrev om alt han hadde måttet gå gjennom for Kristi skyld.

I 2015 ble mange rystet over videoen hvor 21 koptiske kristne ble henrettet av IS. De kunne ha valgt å fornekte Kristus, men valgte i stedet å møte døden. Slikt gjør inntrykk. Og de 21 er slett ikke alene om å møte en slik skjebne.

Den egyptiske kirken blir ofte omtalt som martyrenes kirke. Det er ikke uten grunn. I Egypt har kristne levd som minoriteter gjennom mer eller mindre hele sin historie. Da får Guds hilsen til Paulus en litt annen mening: «Min nåde er nok for deg.»

På denne bakgrunnen var det Ramez Atallah laget den ironiske markedsføringen om å bli med for å lide. Og vi tenker kanskje ikke så nøye over det, men etter at Paulus hadde hatt sin Damaskus-opplevelse, møtte han den Jesus-troende Ananias inne i byen.

Vi leser om det i Apostlenes gjerninger. Etter våre idealer ville vel Ananias’ vært noe slikt som at Paulus skulle få et glimt inn i hvilken fantastisk tjeneste han skulle få stå i, hvor mange han skulle nå med evangeliet, hvilke herlige mirakler han skulle få se og hvor mange mennesker han skulle få formidle nytt håp til.

Og det ville vært dekning for alt dette. Men det siste Ananias skulle si til Paulus var: «Jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld».

Et gripende høydepunkt var da Atallah viste en video fra egyptisk tv. Der ble en kristen familie intervjuet en tid etter at mannen i familien hadde blitt drept i forbindelse med et terrorangrep. «Egyptiske kristne er laget av stål!» utbrøt den vantro programlederen.

Den drepte mannens kone forklarte den besøkende journalisten at hun tilgir drapsmannen, mens den kjente programlederen i skjermbildet ved siden av er synlig rystet over det han hører.

Slike vitnesbyrd gjør sterkt inntrykk. Den kristne kirke er på sitt mest vitale når den blir styrket gjennom lidelser. Kirkefaderen Tertullian skal ha sagt, alt rundt år 200 etter Kristus, at «martyrenes blod er kirkens såkorn». Det vet egyptiske kristne en del om.

Det finnes mange former for lidelse, og vi er ikke uten smerte hos oss heller. Men vestlige kristne har i stor grad kunnet nyte godt av både statlige, sosiale og kulturelle privilegier. Hva har det gjort med oss?

Hvordan preger historien oss nå som kontinentet er i rask endring på vei bort fra kristen tro? Antakelig burde vi invitere flere gjestetalere fra Egypt og færre fra USA.

Ikke fordi vi ikke har noe å lære fra Amerika, for det har vi uten tvil. Men amerikanerne har noen av de samme utfordringene som oss. Også de befinner seg i en kultur med kristne røtter, hvor man kan se seg blind på de ytre rammene og bli stolt og selvtilfreds, snarere enn ydmyk og saktmodig.

Saktmodig, ja. Det er et ord vi burde bruke mer, og løfte frem som et kristent ideal. Det gjelder både dem som står på talerstoler og dem som skriver i kommentarfelt.

Ramez Atallah fortalte om den unge medarbeideren som overrasket ham da han kom på kontoret etter de bestialske IS-henrettelsene av koptiske kristne. Stemningen var preget av nedstemthet. Men en medarbeider sa at dette var den beste dagen i livet hennes.

Atallah forstod ikke mye av det, så han ba henne forklare. Hun sa at hun hadde hørt historier om egyptiske martyrer, men hun trodde ikke det fantes slike fortsatt. Mennesker som faktisk var villig til å dø for troen, til å dø for Kristus.

Nå hadde hun sett det. Det gjorde sterkt inntrykk også på henne. Hvilke idealer løfter vi frem? Hvem er det vi fremhever som forbilder?

Under konferansen her i Polen var en brasiliansk misjonær til Italia fremme på scenen. Hun ble spurt om hva hun observerte, som en som kom fra en annen del av verden. Det første hun beskrev var det hun kalte europeisk pessimisme. Er det en treffende beskrivelse? Kanskje er det det. Hvorfor det, i så fall?

På kveldsmøtet samme kveld talte den høyt utdannede ungarske samlivsterapeuten og sexologen (angivelig den eneste kristne i den ungarske foreningen) Emoke Tapolyai om håp som fryktens motstykke.

Hun spurte hvorfor vi holder fast ved frykt. Gang etter gang, både i Det gamle og i Det nye testamente finner vi ordene «frykt ikke». Frykten kan rette seg i ulike retninger.

Vi kan være redde for vår egen og familiens fremtid, for motkrefter i samfunnet, for muslimer eller andre religiøse grupper, for økonomien, for samfunnet, for vårt eget følelsesliv. Hvis frykten for det vi ikke rår over er større enn tilliten til Gud, er vel det et ganske fundamentalt uttrykk for vantro?

Tapolyai tok først og fremst utgangspunkt i den enkelte av oss og livene vi lever og utfordret tilhørerne til å hente sin identitet fra det å være elsket av Gud. Det kan høres ut som en selvfølgelighet, som noe man kan si fra en talerstol.

Men tenk om det får bli noe mer enn det. Tenk om det får inspirere norske kristne til å ikke møte urett med ny urett, men til å tilgi, til å fremme håp fremfor frykt, tillit fremfor mistro.

Vi kan avfeie slike formuleringer som andaktssnakk. Men for den nevnte egyptiske familien var det langt mer enn det. Mannen kom ikke tilbake fordi konen ville tilgi drapsmannen. Men hun ville tilgi likevel og mane til ro og ettertanke mer enn til frykt og konfrontasjon.

Tapolyai oppsummerte Guds eget budskap til menneskene slik: «Jeg har vært med deg. Jeg er med deg. Jeg kommer til å være med deg.» Og så over i det evige: «Du kommer til å være hos meg».

Ingen av oss kjenner morgendagen. Den kan vi bare forholde oss til på avstand. Sånn sett er det en dypt tillitsfull bønn å be: «Gud, vær med oss i morgen».

Tapolyai avsluttet talen sin med å sitere fra 5. Mosebok: «Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!»

Det innebærer altså ikke et liv fritt for lidelse, verken for Paulus, for kristne i Egypt - eller for oss. Det er i møte med omgivelsene vi viser hva som bor i oss, og hva som driver oss.

Hvis vi forblir i en spaltet virkelighet hvor vi sier at vi stoler på Gud, men lever og snakker som om vi først og fremst frykter omgivelsene og fremtiden, har vi noe å lære av våre egyptiske søsken. De er ikke trygge utenfor fare, men trygge også i fare.