Kirken som brobygger og megler

Kirkene på Madagaskar spiller en sentral rolle i forsoningsarbeidet når landet nå forsøker å reise seg etter år med krise og militærkupp.

De er langt fra alene om å spille en slik rolle. Gang på gang ser vi at kirker bidrar som brobyggere, meglere og fredsskapere i samfunn rammet av dype konflikter.

Madagaskar har en spesiell plass i hjertet til mange norske misjonsvenner. Men parallelt med de glade historiene om helse og frelse, har øystaten i flere tiår vært åsted for en utmattende, politisk dragkamp.

Maktmisbruk, korrupsjon og svake regjeringer var ingredienser i et politisk kaos som i 2009 endte i militærkupp. Den lovlig valgte presidenten Marc Ravalomanana ble sendt i eksil, og den politiske og økonomiske krisen ble enda dypere.

Slik endte Madagaskar, som fra naturens side er svært rikt på ressurser, som ett av verdens fattigste land, ifølge Det internasjonale pengefondets beregninger.

For et drøyt år siden, i desember 2013, ble det endelig avholdt et presidentvalg som fikk godkjent-stempel av det internasjonale samfunn. Nå har gjenoppbyggingen av landet startet.

Allerede i 2009 ble Det fellesøkumeniske kirkerådet (FFKM) bedt om å forhandle med partene. Det lyktes ikke rådet å skape fred da, men de gav ikke opp, og nå er kirkene igjen på banen.

Da nåværende og fire tidligere presidenter møttes til forsoningsmøter i forrige uke, var kirkene megler. Dette kan de gjøre fordi de er institusjoner som folket fremdeles har tillit til. Kirkenes forsonende budskap er dessuten nødvendig for å oppnå varig fred, slik lederen for FFKM, Jaona Samoela Ranarivelo, sier til Dagen.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Det er lovende at presidenten og hans fire forgjengere nå er blitt enige om blant annet å arbeide med å få sannheten frem i lyset og med å gi ofrene oppreisning. Dette har vist seg å være viktige elementer i freds- og forsoningsprosesser i andre regimer.

I forrige uke lanserte paraplyorganisasjonen Digni en rapport om bistandsarbeiders holdninger til religion i utviklingsarbeidet. Her kom det frem at sekulære aktørene hadde en tydelig holdning om at religion ikke burde blandes inn i profesjonelt utviklingsarbeid. Digni-rapportens funn er tankevekkende sett i lys av kirkenes forsonende rolle på Madagaskar.

En steil avvisning av religiøse aktører er neppe noen god strategi for utvikling. Som vi skrev på lederplass sist tirsdag finnes det nok av eksempler på at religiøse aktører bremser utvikling, men det finnes vitterlig også tallrike eksempler på det motsatte.

Blant annet når det gjelder dialog og forsoning har kirker spilt en uvurderlig rolle. Det har vi blant annet sett i Sør-Sudan, i Sør-Afrika og i Rwanda.

Blant helt ferske eksempler kan vi nevne det ukrainske bibelselskapet som samler russiske og ukrainske kirkeledere til dialog. I Egypt er kirkenes felles strategi å møte vold med kjærlighet og tilgivelse. I Irak bedriver kirkene praktisk forsoning gjennom å hjelpe muslimer så vel som kristne.

Vi tror at bistandsorganisasjoner går glipp av gylne muligheter til godt utviklingsarbeid hvis de utelukker religiøse aktører. Derfor håper vi Digni-rapporten blir en påminning om at det kan være klokt å justere kursen.