Kirken som Guds nye Israel

Paulus sier i Fil 3, 20: «Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som frelser». Problemet med dispensasjonalismen er ikke at Darby, og siden Scofield, og pinsebevegelsen i Norge så (og ser) kirken som det åndelige folk. Apostlene beskriver jo klart at vårt håp er i himmelen (1 Pet 1,3–4).

Problemet er deres dualistiske måte å lese Bibelen på. Der det er himmel eller jord, og to Guds folk; det himmelske folket, som er kirken, og det jordiske som er nasjonen Israel.

All dispensasjonalisme hviler på dette forhold, sier Sam Waldron i videoen Are the Church and Israel Two Different Peoples of God? (2022), som jeg refererer fra ganske fritt. Er det en feil slutning, så er alle følger av dette også feil i følge Waldron.

Endetidsdebatter – en avsporing?

Og om man setter et slikt dualistisk system over Bibelen, og det ikke er slikt ment fra Guds side, da kan man jo ikke annet enn å komme feil ut. Det er særlig sju nytestamentlige tekster hvor Paulus viser oss hvorfor det er feil, og hvem Guds Israel er i dag; ett folk bestående av messianske jøder og frelste hedninger.

(I) Gal 6,16 Fred og miskunn være med dem som følger denne rettesnor, og over Guds Israel! «Guds Israel» i Gal 6,16 kan kun forstås på to plausible måter. Den tredje, etniske jøder, behøver egentlig ikke nevnes, fordi de er klassifisert som bl.a. «falske brødre» og «skilt fra Kristus» (2,4; 5,4). I verset foran (v. 15) sier han: «For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning».

Så det vil være rart om Paulus deretter skulle skille de hedningekristne (som «dem som følger denne rettesnor») fra «Guds Israel» (som de messianske jødene), når han umiddelbart før har samlet dem til ett. Kirken er altså Guds nye Israel, og Gal 6,16 en parallellisme.

Jødene er fortsatt Guds utvalgte folk

(II) Rom 2,28–29 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og den rette omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet, ikke etter lovens bokstav, men ved Ånden. … At dette utsagnet «jøde i det indre» ikke er begrenset til messianske jøder, men inkluderer frelste hedninger kommer enda tydeligere fram i

(III) Fil 3,3 For det er vi som er de omskårne, vi som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd; vi har vår ros i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til noe menneskelig. En av Paulus’ medarbeidere var grekeren Lukas. Uomskåret fysisk, men likevel av «de omskårne». For den nye og sanne omskjærelse er ikke fysisk, men «på hjertet».

(IV) Rom 9,6–8 … ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt. Abrahams ætt regnes kun gjennom løftessønnen Isak, ikke gjennom noen av hans andre barn. Der er vi inkludert, forklarer han. Etter først å fastslå at Kristus er «ætten» i

(V) Gal 3,16 «Gud gav løftene til Abraham og hans ætt». Forklart som «til din ætt» det er Kristus», går han over til å skrive om kirken (v. 29) Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet. Kirken som Abrahams ætt vil nok også dispensasjonalister enes om. Så til en viktig delsannhet. Det er vi – hedningene – som har fått del i Guds familie.

(VI) Ef 2,11ff Dere som en gang var hedninger, ble kalt uomskårne av dem som kalles de omskårne, … Husk da at dere en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær.

Kommet nær til hva, spør Waldron. Alle de ting de var separert fra i vers 12, blant annet borgerretten i Israel er svaret. I GT var hedningene ekskludert. Men nå er vi forenet. Her tar Paulus alt det jødene var så stolt av og setter det på kirken.

Samme sak ser vi i fortsettelsen i Fil 3,3, at alt det Paulus tidligere hadde å skryte av, ser han nå som skarn og skrap, «fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd» (Fil 3,8). I siste avsnitt

(VII) I Rom 11,16–-24 skriver Paulus om det ene, gode oljetreet som vi hedninger er innpodet på. Ikke to trær, men ett. Derfor er kirken videreføringen av det gamle Israel. For det er kun ett oljetre i verdenshistorien. Det betyr at det kun er ett Guds paktsfolk. Til alle tider har Gud kun hatt ett folk på jorden. De skal arve himmerik, leser vi i Heb 11,13–16. Ikke et tusenårsrike som ikke kommer, men som er nå.

Hvorfor framstiller dispensasjonalismen Jesu gjenkomst som delt i to; før trengselen og etter Harmageddon for å bygge Tusenårsriket? Svaret er: Det første komme er for kirken. Det andre er for Israel.

Men det er ikke to folk lenger; det er ett, Guds Israel = Abrahams ætt = de sanne omskårne = kirken. Og det er én, udelt, og synlig gjenkomst (Heb 9,28).