Kirkene – en viktig aktør i utviklingsarbeid

Gjennom samfunnsdebatten i Norge kan man få inntrykk av at religion bare skal tilhøre den private sfære. For mange ble det svært provoserende da KrF-politiker Knut Arild Hareide for halvannet år siden utfordret dette ved å vise sin egen prioritering: «Først kristen, så nordmann».

Man skal ikke bruke sin religion til å kjøre over andre menneskers verdier og valg, men jeg tror det er viktig at vi som kristne stadig bevisstgjør oss selv på de gode verdiene vi er gitt gjennom Jesu betingelsesløse kjærlighet for alle mennesker.

– Han var radikal i sin støtte til de som falt utenfor i samfunnet og de som ikke greide å leve opp til alle de moralske kravene. Store deler av evangeliene handler nettopp om Jesu diakonale rolle. Jeg mener derfor at like stort som misjonskallet er kallet til å lindre smerte og sørge for at alle mennesker lever et verdig liv.

FNs bærekraftsmål har et viktig prinsipp om å «Leave no one behind». – Vi skal hjelpe også de mest utstøtte og marginaliserte. Det er retningsgivende for norsk utviklingspolitikk, og det er også i tråd med vårt diakonale kall. – Alle mennesker er verdige og fortjener et liv uten fattigdom og undertrykkelse.

Utviklingsarbeidet som drives av Dignis medlemsorganisasjoner har en fast avtale på 160 millioner kroner årlig i offentlig støtte, noe som viser at kirkenes arbeid verdsettes.

Digni driver i disse dager og forhandler om en ny femårig avtale med Norad. I denne søknaden har vi løftet frem den merverdien som skapes av kirkelig utviklingsarbeid med stor frimodighet.

Våre medlemsorganisasjoners samarbeidskirker i sør har til sammen 15 millioner medlemmer. I mange land i sør står religion betydelig sterkere i det offentlige rom enn her i Norge, og kirkene er derfor en sterk aktør for å forsvare menneskelig verdighet, sosial rettferdighet, medfølelse, et bærekraftig miljø, likestilling og menneskerettigheter.

Kirkene er en viktig arena for forandring, og dermed en viktig endringsagent. Svært mye viktig rettighetsarbeid drives av kirkene, som for eksempel bekjempelse av familievold, alkoholisme, omskjæring av kvinner og stigmatisering av personer med hiv/aids.

Norske kirker og misjons­organisasjoner har ofte langvarige relasjoner med sine samarbeidskirker, noe som gjør dem godt rustet til å påvirke samfunnene på en ydmyk og respektfull måte.

Kirkene er en viktig og integrert del av det sivile samfunn som på lang sikt kan bli bærekraftig i sitt utviklingsarbeid, også uten støtte utenfra. I Norge som i sør, har kirkene mange frivillige som er med på å redusere prosjektkostnadene og sørge for at man kan hjelpe flere med de tilgjengelige midlene.

I tillegg til de rundt 160 millionene som gis til våre medlemmers utviklingsarbeid hvert år, så brukte organisasjonene 179 millioner kroner i egeninnsamlede midler på denne typen arbeid i 2016!

Å lindre nød og fattigdom er en svært viktig prioritering for kirkene, og vi kan være stolte av alt det gode arbeidet som drives.

I perioden 2013 til 2016 ble 750.000 mennesker hjulpet av Digni-støttede prosjekter og 5,8 millioner mennesker var indirekte berørt. – Hele 77 prosent av prosjektene nådde sine mål eller bedre.

For oss er ikke vår kristne identitet et privat anliggende. ­Kirkene må være pådrivere for å endre menneskers liv til det ­bedre. Vi har et tydelig kall til å gjøre dette, og vi kan være stolte av alt det gode arbeidet som ­drives.