Kirkens enhet i dag og under kirkestriden for 100 år siden
I intervjuet med Dagen 1. juni i forbindelse med at han går av som direktør for kirkerådet i Den norske kirke (Dnk) sammenligner Jens-Petter Johnsen dagens situasjon med forskjellig lære om ekteskapet med brytningene under kirkestriden for om lag 100 år siden, der de konservative fortsatte som medlemmer av kirken til tross for at representanter for den såkalte liberale teologi avviste Kristi guddom og oppstandelse.
Denne sammenligningen er etter mitt syn ikke sakssvarende. For som andre allerede har påpekt endret ikke kirken offisielt sin lære under kirkestriden.
Annonse
Tvert imot vendte alle biskopene seg til å begynne med imot professor Johannes Ordings kristologi. Ording var en hovedmann i striden på liberal side. Den nye læren fantes altså som en strømning i kirken, men kirken hadde ikke gjort denne til sin. Den ble i stedet kraftig motsagt, og på en samlet måte på Calmeyergatemøtet i 1920.
Det var riktignok forskjellige meninger på konservativ side om hvordan man skulle forholde seg til de liberale teologene. Og de liberale teologene ble ikke krevd avsatt fra sine embeter; det kan man være kritisk til.
Calmeyergatemøtet nøyde seg med å sikre det frivillige arbeidets integritet. Kirkeordningen som sikret de liberale teologene et rom ved begynnelsen av 1900-tallet, rørte man ei. Om dette enn var en svakhet ved møtet, er det uansett ikke tilfelle at kirkefolket aksepterte den liberale teologi som en gyldig variant av den apostoliske kristendommen.
Johnsens sammenligning er imidlertid enda mer alvorlig enn det ved første øyekast ser ut til. Har Johnsen rett, er heller ikke læren om oppstandelsen og Kristi guddom kirkesplittende. Han parallellfører som nevnt dette med ekteskapsspørsmålet, og han kritiserer ikke de kristne for 100 år siden som etter hans forståelse mente at de nevnte spørsmålene ikke var kirkesplittende.
Hvis dette var en side ved de konservatives holdning under kirkestriden, er jo denne snarere et eksempel til advarsel for oss.
Kirken står alltid overfor motsigelse og heresi. Paulus tiltalte i 1. Korinterbrev menigheten og dens lemmer som «Guds kirke» og «hellige» (1, 2) til tross for at umoral var til stede (5, 1ff), og fremmed lære gjorde seg gjeldende (15, 12ff).
Dette innebærer imidlertid ikke at han godtok ulik lære. For i apostelens lære ligger kirkens enhet. Det er denne han henviser til (3, 10; 9, 1f; 11, 13; 15, 1ff). Variasjon i tjenester (1, 12ff; 3, 4ff; 7, 7; 12, 4ff) på den andre siden er en del av kirkens rikdom.
Det er dermed større dimensjoner over dette spørsmålet enn det Jens-Petter Johnsen gir uttrykk for. Hvis synet på ekteskapet ikke er kirkesplittende, må begge syn være en integrert del av kristendommen.
Annonse
En læreoppfatning kan med andre ord ikke være noe kirken tåler, men noe kirken er, for alt i kirkens lære og praksis strømmer dypest sett ut fra Kristi person. Begge lærer om ekteskapet er umulig grunnet i Kristus (Efes. 5, 31f). Det nye ekteskapet kan derfor ikke være en liten feil som kirken kan leve med, men er et fremmed element i kirken.
