Kirkens Grunn 80 år - en bekjennelse for vår tid

Påskedag 5. april 1942 – og de følgende søndager denne våren – presenterte prestene i Den norske kirke sin «bekjennelse og erklæring i det som gjelder kirkens grunn», slik det heter i innledningen til dokumentet.

Aktuell bakgrunn

Kirkens Grunn ble til under et stort press, tidsmessig så vel som strategisk. Faktisk ble offentliggjøringen framskyndet noe, da man fryktet at saken skulle komme NS-regjeringen for øre. For kirkens ledere var det uhyre viktig at de beholdt initiativet og selv kunne ha regien. Det lyktes de også med.

I det korte tidsrommet fra 1. februar til påskedag kom hendelsene så tett at det i ettertid står som et lite under at Kristent Samråd og en samlet kirkeledelse ellers klarte å styre utviklingen og dessuten sette dagsorden for det som skjedde.

Den aktuelle bakgrunnen var at Vidkun Quisling 1. februar 1942 fikk oppfylt sin store drøm, en drøm som i første omgang ble forpurret allerede invasjonsdagen 9. april 1940. Da forsøkte nemlig Quisling å gjøre statskupp ved sin tale i NRK.

Et administrasjonsråd gikk i stedet inn som midlertidig sivilt styre. Det fikk bare fungere til 25. sept. 1940, da Quisling ble satt til å lede en regjering av kommissariske statsråder.

Det var denne prosessen som – politisk sett – kulminerte ved den såkalte statsakten på Akershus. Da ble Quisling utnevnt til ministerpresident i Norge. Det var dette, samt NS-feiringen av begivenheten i Nidaros domkirke, og nye lover Quisling introduserte, som entydig staket ut kursen mot det absolutte brudd mellom kirken og staten påskedag 1942.

Kirkekampen

Tempoet i begivenhetene var så høyt at det føles naturlig å gå over til presens form.

Kirkekampen går nå inn i sin avgjørende fase. Ved kunngjøringen av KG legger prestene ned sine statlige embeter, men fortsetter som før med alle kirkelige gjøremål, inkludert velsignelse over borgerlig inngåtte ekteskap. Vielser er nemlig i realiteten det eneste gjøremål de nå ikke kan utføre.

Men det har sin pris. Ikke bare blir det stopp i lønnsutbetalingene fra staten. Svært mange prester blir dessuten utsatt for harde forhør, forvist, internert eller straffeforfulgt.

I sin årsmelding til departementet i 1945 skrev biskop Fleischer i Bjørgvin at av 130 prester i tjeneste i hans bispedømme, ble 31 utsatt for slike represalier.

Tallet er faktisk representativt for hele kirken. Ulike metoder til å kartlegge omfanget, ender opp med at omlag 25 prosent av prestene ble rammet. Men det var bare soknepresten i Fjell og to andre prester som måtte bøte med livet.

Boge døde i begynnelsen av april 1944 i Berlin, da han ikke tålte overføringen til en ny KZ-leir. Han får en spesiell omtale i biskopens melding.

Kirkekampen tok egentlig til fra den dagen Tyskland invaderte Norge. I sin spede begynnelse var det forkynnelsen i kirkene som gir oss eksempler på det. Men etter at et stort møte i Calmeyergatens Misjonshus 25.-26. oktober 1940 klarte kirken å samordne kirkens motstandskamp. Mange av kontroversene som fulgte er grundig dokumentert.

Prekestolen

Det gjelder særlig Hyrdebrevet, som ble forsøkt stanset av myndighetene. Men kirkelederne viste sin kløkt ved å svare på beskyldninger ved å offentliggjøre hele prosessen som gikk forut. Slik sett ble kunngjøringene fra prekestolen det viktigste – og etter hvert det eneste – stedet for å informere allmenheten og samtidig vedlikeholde folkets immunitet mot nazi-ideologien.

Kirkens grunn – og det som manglet

Artikkel 1 i KG handler om «Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet». Her sier kirken at «vi erklærer derfor at det er vår høyeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage. Her står vi under Guds befaling.»

I vår dype beundring for Kirkens Grunn, er det i ettertid noe som gir grunn til uro: Klarte man å «forkynne alt Guds ord til tukt og trøst»? Det må være lov å si nei til dette, og grunnen er trolig mer av taktisk enn genuint teologisk art.

De senere år har det kommet en hel rekke med bøker om jødenes skjebne og hvordan så vel norske ledere som politikorpset og ganske alminnelige folk sviktet dem. Vi vet at prester på Vestlandet, både fra Bergen og Stavanger, ønsket at det dokument man visste kirken nå forberedte, også skulle være en tydelig protest mot jødeforfølgelsene.

De ble dessverre ikke hørt. I Kristent Samråd og gruppen som arbeidet med KG, mente man at det ikke nå var tiden for dette.

Man fryktet at temaet ville ta fokus vekk fra den prinsipielle tenkningen i KG, og dessuten: At det ville forene det norske NS-regimet og de tyske makthaverne. Fram til nå hadde kirken, og fremst ved dens store strateg, biskop Eivind Berggrav, klart å spille på motsetningene mellom disse.

Hva om?

Det er fristende å spørre: Hvordan hadde utviklingen gått, og hvordan ville kirkens ettermæle ha blitt, dersom KG også hadde inneholdt en kraftig protest mot raseteorier og jødeforfølgelse?

La meg ile til med å peke på at biskop Berggrav, på vegne av kirken, allerede sommeren 1941 skrev – i protest mot nye ekteskapslover som særlig rammet jøder og samer – at «rasebiologiske eller ‘evgeniske’ teorier eller rasebiologiske forføyninger som frakjenner enkelte folk eller raser dette menneskeverd … er i åpenbar strid mot den kristne kirkes menneskesyn.»

Det var altså ikke noe i veien med teorien – eller teologien.

Likevel. Det er minst ett sted i KG hvor en protest mot jødeforfølgelsene ville hatt sin naturlige plass: I art. 3 heter det at hvis «noen – og det uten at retten kan påkalles – blir forfulgt og plaget for sin overbevisnings skyld, da er kirken samvittighetenes vokter og må stå sammen med de forfulgte. Vi ber i vår kirkebønn: «Vær deres styrke som lider trengsel for rettferdighets skyld.»

En sann evangelisk kirke må derfor gå imot alt voldelig samvittighetspress».

Det er nå – i påsken 1942 – bare et halvt år til den store deportasjonen av jøder til Auschwitz og Holocaust finner sted. Da protesterte kirken, kraftfullt, i det som straks fikk betegnelsen «Hebreerbrevet».

Men det var for sent. Protesten hadde knapt nådd departementskontorene før «Donau» la fra kai på havna i Oslo.

Det kan kirken kritiseres for. Men hva da med resten av sivilsamfunnet? Kirken var nemlig den eneste røsten som hevet seg.

Paradoksalt nok gav NS-biskopen i Oslo, Lars Frøyland, også svært sterke uttrykk for sin indignasjon over «framferdi vår mot folk av ei onnor rasa og ei onnor» tru. Han gjorde det både i et høringsbrev og i en direktesendt preken 1. nov. 1942: Dette «skjemmer folket vårt». «Me er då nordmenn! Me er då kristne!» sa han.

Kirkens Grunn – en bekjennelse for vår tid

Kirkens Grunn står som et glitrende vitnesbyrd om integritet og mot i en vanskelig tid. Vi skal huske på at omtrent 92 prosent av prestene skrev under KG, trass i uhyre sterke trusler om å bli anklaget for landsforræderi, og dermed dødsstraff.

Det er særlig paragrafene 4 og 5 som på prinsipielt vis uttaler seg om foreldreretten og om de kristnes rette forhold til statsmakten. Følgende burde inngå i enhver kirkeleders pensum i 2022:

Kirken ville sviktet sin forpliktelse på det kristne oppdrageransvaret om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeoppdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til oppdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.

Dette var en protest mot NS-loven som påla alle foreldre å innrullere deres barn i statens hird-oppdragelse, fra barnet fylte 10 år til utgangen av det år det fylte 18. år. Man viste blant annet til Luthers ord om at all myndighet springer ut av foreldremyndigheten, og at enhver oppdrager, enten det er kirke eller stat, bare kan anse seg selv som foreldrenes forlengede arm.

I det siste oppløpet til påskedag, på Maria budskaps dag 22. mars, sa prestene i en kunngjøring at grunnforholdet mellom foreldre og barn er en Guds skaperordning, et gudbestemt forhold som består ubrytelig og hellig for alle hjem.

Det andre anliggendet i KG som skinner med en egen glans, og som trolig er det hyppigst siterte fra KG, er det som sies om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten:

hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt. (Luk. 4,6 – Johs. 14,30 – Åp. 12-13). Av alt dette følger den rette lydighet som de kristne skal vise overfor staten, men også grensene for denne lydighet.

På dette område bidrog KG til en fornyelse av den lutherske toregimentslæren. Makt og rett står alltid i fare for å skilles, enten det er i statslederes maktfullkommenhet eller i en overdreven tro på at lov og rett alltid faller sammen.

Den misforståelsen trives faktisk bedre i et demokrati enn i et diktatur. I kristen tenkning er det loven som må innordne seg under Retten, ikke omvendt.