Kirkens lære må formuleres på nytt i vår tid

Tom-Roger Mittag stiller meg i Dagen et spørsmål om homofili og kirkens lære. Før jeg besvarer spørsmålet vil jeg kort kommentere hans forståelse av begrepet lære. Her forekommer det meg at han ikke i tilstrekkelig grad skjelner mellom læren og den tro og bekjennelse som læren søker å uttrykke. Læren er nemlig kirkens forsøk på å formulere og begrepsfeste innholdet i troen.

Dette skjer med utgangspunkt i Bibelen, men det betyr ikke at alt som står i Bibelen dermed er uttrykk for kirkens lære. I så fall ville det vært kirkens lære at kvinner skal be med hode tildekket eller at menn ikke skal ha langt hår (1 Kor 11,2-16). Læren er altså resultat av en tolkningsprosess, der man forsøker å formulere troens sentrale innhold. Dette skjer også med begreper som ikke finnes i Skriften selv, som for eksempel i utviklingen av treenighetslæren.

Som kirke bygger vi i dag på tidligere generasjoners utvikling av læren. Samtidig er vi selv nødt til å formulere den på nytt i vår tid. I en luthersk sammenheng er nedarvede læremessige standpunkter prinsipielt åpen for revisjon. Erkjennelsen av at kirken og konsilene kunne ta feil og hadde tatt feil, var nettopp en forutsetning for reformasjonen, som brøt med viktige deler av middelalderens læreutvikling.