Kirkens økonomi
Vi er glad for det engasjementet Senterpartiet har for Den norske kirke og finansieringen av denne.
«Sett ikke folkekirka i spill», bad Senterpartiet i en resolusjon på helgens landsmøte. I dokumentet, som ble fremmet blant annet av partilederen selv Trygve Slagsvold Vedum, uttrykkes det uro over hvilke konsekvenser stat/kirke-forliket vil få for den fremtidige finansieringen av Den norske kirke.
Senterpartiet har hele veien vært de største skeptikerne på Stortinget mot å stille kirke og stat. Partiet ble bare motvillig med på forliket.
Annonse
Gjennom landsmøteresolusjonen går partiet igjen på banen for folkekirken. Partiet hevder at den sittende regjeringen «sår tvil om det offentliges framtidige finansieringsansvar for Den norske kirke». Konkret er Slagsvold Vedum og hans partifeller bekymret for den nye rammeloven for tros- og livssynssamfunn som etter planen skal erstatte den gjeldende kirkeloven.
Stortingsrepresentant og medforslagsstiller for resolusjonen, Anne Tingelstad Wøien, forklarte i Dagen på lørdag hvorfor partiet ønsker å beholde en særskilt kirkelov. Hun mener at loven synliggjør den særstillingen som Den norske kirke fortsatt har. Og at en egen lov sterkere «vil forplikte Stortinget til å sørge for god finansiering».
Senterpartiet er spesielt skeptisk til tanken om en mer utstrakt egenfinansiering av kirken i form av medlemskontingent. I Sverige og Danmark har innføring av egenbetaling svekket både kirkens medlemsgrunnlag og dens økonomi.
Vi er glad for det engasjementet Senterpartiet har for Den norske kirke og finansieringen av denne. Og vi deler partiets uro over hva bruddet mellom stat og kirke kan bety for Den norske kirkes finansiering på sikt.
I den nye Grunnlovsbestemmelsen heter det riktignok at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Men når ulike gode formål settes opp mot hverandre i en trangt kommunalpolitisk hverdag spørs det likevel hvor mye vekt denne formuleringen vil bli tillagt. Hva skjer når kommunepolitikere i fremtiden må velge mellom å pusse opp skolen eller kirka? Eller avgjøre om man skal bygge nytt aldershjem eller ny arbeidskirke? Hvordan blir det med «understøttelsen» i praksis da?
Til nå har det i hvert fall vært godt for kirken å ha en lov i ryggen som regulerer kommunenes ansvar for å finansiere den kirkelige virksomhet.
Det paradoksale i dagens situasjon er imidlertid at kirken selv virker mindre urolig for sine økonomiske rammebetingelser enn Senterpartiet. Kirken vil ikke noen egen kirkelov, men en kortfattet rammelov. Det bekreftet på nytt Kirkerådets leder Svein Arne Lindø i Dagen tirsdag. Han begrunner det med at de «ønsker å slippe politikere som vil detaljstyre kirken». Men Lindø har fortsatt til gode å gi oss praktiske eksempler på hva slags detaljstyring det er han er så redd for.
Vi tror i stedet kirken hadde gjort klokt i å lytte til de økonomiske advarslene fra et parti som vil kirken vel. Senterpartiets folk kjenner nok kommunepolitikkens irrganger bedre enn de fleste Kirkerådsmedlemmer.
