Kirkens oppgjør med antisemittismen

I et avisinnlegg 16. februar skriver preses Olav Fykse Tveit at jeg har bidratt til at Den norske kirkes engasjement mot antisemittisme blir mistrodd. Begrunnelsen var at jeg støttet den felleskristne markeringen mot antisemittisme foran Stortinget 3. februar og kritiserte hans beslutning om ikke å delta.

Da jeg signerte uttalelsen fra denne markeringen, var det for å være med som en stemme fra Den norske kirke. Jeg har ikke betvilt Fykse Tveits markering av motstand mot antisemittisme, og da jeg kritiserte hans beslutning, var det ikke av mangel på respekt, men ganske enkelt for å uttrykke min uenighet.

Mine innsigelser mot preses’ beslutning var samtidig et ekko av mange kirkemedlemmers frustrasjon. Hvordan kunne vår kirke stille seg utenfor et felleskristent oppgjør med nyere antisemittisme?

Vår kirkes ledere har jo stått sammen med et mangfold av organisasjoner i forskjellige demonstrasjoner, inklusive Palestina-komiteen og andre grupper med så sterk Israel-kritikk at den nærmer seg Israel-hat.

I senere tid har palestinske flagg vaiet under demonstrasjoner og markeringer i byer og tettsteder i forbindelse med krigen mellom Israel og Hamas. Samtidig har vi vært vitne til at norske jøder ikke tør bære Davids-stjernen av frykt for å bli antastet, og bygninger og jøders hjem er blitt tilsmusset med hakekors eller andre antijødiske uttrykk.

Det var denne økende antisemittismen som var bakteppe for den brede, felleskristne markeringen 3. februar: «Det skal være trygt å være jøde i vårt land.»

I sitt avisinnlegg 16.2. betoner Fykse Tveit at man i økumenisk sammenheng også må sette noen grenser. For ham innebar det at han ikke kunne være med på en markering sammen med den norske avdeling av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ).

Her henviser han til kirkelederne i Jerusalem og hensynet til de palestinske kristne. Med min egen historie i Israel i nærkontakt med både israelere og palestinere, har jeg forståelse for deres kritikk av IKAJ.

Men å bruke kritikken fra kirkeledere i Jerusalem som argument for ikke å delta i en felleskristen markering mot antisemittisme sammen med norske IKAJ i Oslo, er etter mitt skjønn unødvendig og en feilvurdering.

Like lite som vi kan binde kirkelederne i Jerusalem i deres uttalelser, kan de binde oss i våre uttalelser og handlinger her hjemme. I så henseende vil jeg gi honnør til preses for hans avstandtagen fra Hamas med deres terror og åpenbare antisemittisme. Den har vært langt mer artikulert enn uttalelser som er kommet fra våre partnere i Jerusalem og den palestinsk-lutherske kirken.

Initiativet til markeringen mot antisemittisme ble tatt av Israelsmisjonen og IKAJ, en usedvanlig konstellasjon i norsk kirkelandskap. De som stilte seg bak uttalelsen var pinsevenner, katolske biskoper, flere evangeliske kirker og misjonsorganisasjoner i Den norske kirke, heller ikke hverdagskost i vårt land. Men situasjonen både i Midtøsten og her hjemme krever at vi ikke graver oss ned i fastlåste posisjoner.

Her må det påpekes at IKAJ Norge ikke må identifiseres med en outrert amerikansk kristensionisme som med rette er kritisert for sitt endetidsteologiske og politiske program. I USA er dessuten kristensionistiske miljøer en politisk kraft, noe IKAJ i Norge ikke er.

Hos oss utgjør derimot Palestina-miljøene – ofte med kirkelige kretser på sin side – en betydelig politisk kraft og gir dessverre drahjelp til antijødisk retorikk og holdningsdannelse.

Jeg har derfor verdsatt at norske IKAJ bidrog til en markering mot antisemittisme som inkluderte støtte til befolkningen i Gaza og palestinerne og deres behov for en bedre og tryggere fremtid. I lys av blant annet Dag Øyvind Juliussens innlegg i VL og Dagen 15.2 kan jeg ikke se at det er sakssvarende å omtale holdningene i norske IKAJ som «moralsk forkastelig» slik internasjonal direktør i Kirkerådet Einar Tjelle uttrykte det til NRK.no.

Det jeg samtidig finner beklagelig er at ledere i vår kirke nå har vridd diskusjonen til å handle om IKAJ og den såkalte «kristensionisme». Med det gir de inntrykk av å prioritere et oppgjør med dem fremfor arbeidet mot antisemittismen som voksende problem også i vårt land. Jeg tror mange i vår kirke opplever denne prioritering problematisk.

Uttalelsen fra markeringen 3. februar var og er et bidrag til videre samtale og samhandling. Jeg tolker også Fykse Tveit slik at han deler engasjementet som ligger i den.

I vår samtale bør vi samtidig lytte til synagogens folk og norske jøders erfaringer. Et godt utgangspunkt er oppgjøret med økende antisemittisme og nyere Israel-hat.

Så bør det også være mulig å finne frem til større enhet i vår forståelse av det jødiske folks nærvær i fedrenes land og den palestinske befolknings tilhørighet der.