Debatt
Kirkerådets høring om kirkevalg
Kirkerådet har enstemmig foreslått digitalt valg, men med mulighet til å avgi stemme på vanlig måte. Dette støtter jeg; alle sikres mulighet til å stemme. Et rent digitalt valg ville medføre at noen velgere ikke får stemme, det er ikke akseptabelt.
Et moment som ikke er nevnt i høringsdokumentet, er henvendelser direkte til velgerne. Ved tidligere valg har man sendt valgkort til velgerne, det gjorde man ikke ved siste valg. Dermed er dette valget avholdt på en annen måte enn de tidligere, og valgdeltakelsene kan ikke uten videre sammenlignes.
Annonse
En henvendelse, i form av valgkort eller sms, kan gi velgerne en følelse av tilhørighet, som kan gi seg utslag i at man stemmer ved valget. Dette må vurderes ved fremtidige valg.
Ordningen med Nominasjonskomiteens liste
Også her foreligger det et enstemmig forslag som jeg støtter, at denne ordningen bortfaller.
På dette punktet er imidlertid høringsnotatet for kortfattet: «En velger som ønsker å støtte noen kandidater på Nominasjonskomiteens liste, fordi velgeren støtter disse kandidatenes synspunkter, vil […] risikere å være med på å støtte at andre kandidater på samme liste, men med det motsatte synspunktet, blir valgt.» Formuleringen er ikke bare knapp – den tilslører den svært sterke virkning som anbefalingsaksjoner har, slik at det er vanskelig for velgerne å bli klar over hvor stor risikoen er.
Denne effekten har vært underkommunisert i de formelle evalueringene av valgene – og i Kirkerådets dokumenter om erfaringer med valgene. Nominasjonskomiteenes lister ble i 2019 i mange bispedømmer partilister for Frimodig kirke, som følge av en valgordning som det var svært vanskelig for velgerne å gjennomskue.
KIFOs analyse av valget i 2019 berører temaet, når man med referanse til valget i 2015 skriver (s 63) « … Levende folkekirke hadde en aksjon hvor de oppfordret til å stemme fram konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste som i utgangspunktet er laget for å reflektere bredden i syn i kirken. Dette ble trukket fram som problematisk i debatten som foregikk i etterkant av valget».
Her er det for det første å si at debatten om dette primært fant sted forut for valget i 2015. Viktigere er det at samme debatt hadde man også forut for valget i 2019, da med utgangspunkt i at ikke-partiet Frimodig kirke «oppfordret til å stemme fram konservative kandidater fra Nominasjonskomiteens liste», for å bruke KIFOs formulering.
Det helt sentrale var at Kirkerådets administrasjon, som ansvarlig for valget, ikke gjorde oppmerksom på det man nå kaller en risiko, selv om det altså forelå en evaluering som pekte på dette – man valgte en slik grad av nøytralitet at velgerne ikke fikk informasjon om hvor stor risikoen var, som følge av en lite gjennomskinnelig valgordning.
Annonse
Den totale effekten av aksjonen fra Frimodig kirke, som KIFO ignorerer i sin analyse, var i 2019 slik: I fem bispedømmer anbefalte Frimodig kirke bare en enkelt kandidat, og det er nærliggende å tro at en god del konservative velgere da foretrakk Bønnelista, fremfor å kumulere fram en enkelt konservativ kandidat på en liste hvor de øvrige kandidatene ikke hadde oppnådd anbefaling.
I Oslo har det ikke latt seg gjøre å få full klarhet i om Frimodig kirke overhodet anbefalte noen.
I de resterende fem bispedømmene fikk nominasjonskomiteens lister 13 mandater, 11 av dem gikk til kandidater som var anbefalt av Frimodig kirke. Det tilsvarer 85 prosent.
Dette burde kommet fram i analysen av valget, så meget mer som KIFO etter valget i 2015 foretok en gjennomgang av anbefalingsaksjonene, og konkluderte slik, hva angår aksjonen som Levende folkekirke da iverksatte overfor nominasjonskomiteenes lister: Andre kandidater « … ble nesten radert ut …» (s. 38). De som ikke ble anbefalt klarte « … i svært liten grad … å bli valgt» (s. 36). Videre: Det er « … lett å se at dette var en vellykket strategi […] [D]et er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget» (s. 128)..
Ved valget i 2023 fikk Frimodig kirke sju mandater. Når dette sammenlignes med de 11 anbefalte man fikk inn i 2019, får man en klar dokumentasjon av KIFOs påpekning av at « … det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget».
Lik eller vektet representasjon fra bispedømmene.
Flertallet går inn for vektet representasjon, det støtter jeg.
Selv om den nærmere vekting ikke er skissert, vil jeg allerede nå tilkjennegi at man bør ha slik respekt for velgerne at man unnlater å gi dem ulik vekt. Kirken må ha en valgordning som følger det vanlige prinsipp ‘en kvinne, en stemme’, og ikke som nå, at dette bare gjelder i Møre, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland, mens man i Bjørgvin, Borg og Oslo har ordningen ‘en kvinne, en halv stemme’, og resten av bispedømmene noe midt imellom.
Annonse
At man ved fordeling av representanter ved stortingsvalg tar andre hensyn, som bl.a. areal, er etter mitt skjønn ikke et tungt argument i kirkelig sammenheng. I forvaltningen av kongerikets ve og vel er arealforvaltning viktig, i bl.a. saker om natur- og miljøvern, og bør derfor tas hensyn til: De fylker som har mye areal, bør få noe større innflytelse. Slike argumenter har ikke samme vekt i forvaltningen av kirken.
Det kan være hensiktsmessig at bispedømmene får ett mandat per påbegynte 50.000 velgere. Når medlemstallet er ca. 3 millioner, vil dette gi ca. 60 leke delegater.
Særskilt representasjon av prester og andre kirkelig ansatte
Her foreslår et mindretall på åtte av 17 at ordningen bortfaller. Dette støtter jeg: Tre ansatte (inkl. biskopen) fra hvert bispedømme er en så vesentlig fordel for små bispedømmer at det undergraver den vektede fordelingen som bør legges til grunn.
De ulike grupper ansatte bør møte med en enkelt representant uten stemmerett, men med tale- og forslagsrett, valgt fra angjeldende fagforening. Det vil sikre at alle grupper ansatte kan bli hørt. Slik det nå er, er det tilfeldig hvilke grupper ansatte som er representert i Kirkemøtet. Siden antall grupper er mindre enn 22, vil denne ordningen innebære innsparinger.
