Kirkerefs og samfunnsrefs: et upopulært sunnhetstegn

I podkastserien Ulest møter vi ulike stemmer fra kirkehistorien som er med på å sette vår tids kirkedebatt i perspektiv. Det er interessant å lytte bakover i tid, og det er en god kur mot å bli fanget i det Thomas Hylland Eriksen en gang omtalte som «Øyeblikkets tyranni».

Å lytte til de som har gått før, er også å aktivere et sunt bremsesystem som vi har mer behov for enn noen gang i den akselererende kulturen som den danske psykologen Svend Brinkman innsiktsfullt og humoristisk advarer mot i boka «Stå imot – si nei til selvutviklingen.»

Selv om både Brinkman og Hylland Eriksen adresserer trender i samtida med et sekulært innsteg, setter de begge fingeren på tendenser som i sterk grad påvirker også den som identifiserer seg med et kristent livssyn.

Også i kirken er man fort mer tilpasningsdyktig enn man liker å innrømme, og et grundig blikk på kirkehistoriens tanker og tenkere, slik Ulest tilbyr, er en håndsrekning på vei mot en dypere selverkjennelse.

Dobbeltepisoden om Simeon, med tilnavnet «den nye teologen», som levde og virket på 1000-tallet, portretterer en markant personlighet.

Han var en poet, men synes først og fremst å ha vært en kirkererefser av rang. Ifølge førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen var Simeon «helt vanvittig krass i sin kirkekritikk».

Podkasten Ulest: Simeon den nye teologen

Det er ellers interessant å merke seg at benevnelsen «ny teolog» i dette tilfellet var ment nedsettende. I vår tid synes både teologi og kirketenkning ofte å følge forbruks- og reklamesamfunnets tankegang at noe som er nytt, i utgangspunktet er positivt.

Langtidseffekten av tankene til Simon, kan vi høre mer om i Ulest. Men et spørsmål som melder seg, er om vi fostrer og holder oss med samfunns- og kirkerefsere også i dag? Hvordan ville dagens ledende teologer ha stilt seg til refsere av den kompromissløse typen som en Simeon eller en Hans Nielsen Hauge representerte?

Spørsmålet er kanskje snarere om vi i det hele tatt finner tilløp til slike refsere blant oss? Det er i alle fall svært få som orker å innta en rolle som den Simeon hadde. Han kom stort sett på kant med alle, med sine mange kompromissløse spissformuleringer, og et så udiplomatisk innsteg ville neppe passert i dagens kirkevirkelighet.

Dessuten synes det være allmenn enighet om at «refs» er altfor lite konstruktivt om endring av tingenes tilstand er det man ønsker. Det blir litt som med Knud Knudsen den gangen da man skulle etablere et eget norsk skriftspråk. Han mente at «gradvishetens, ikke bråhastens vej» var det som ville gi resultater. Bråhastens vei refererte i denne sammenhengen til Ivar Aasen og hans kamp for et fullstendig nytt språk.

Mye tyder på at Knudsens behagelige, gradvise vei, er der som jevnt over vinner mest sympati på de fleste felt. Til tross for sin poetiske kraft, har Aasens nynorsk forblitt et språklig sidespor.

Arven etter Simeon den nye teologen, og andre «bråhastens apostler» minner oss likevel om de spor som settes og de verdier som virkeliggjøres når noen våger å ta rollen som refser og folkefiende. De fremmedgjør noen, men bevisstgjør trolig enda flere. De kan snakke inn i samtiden, men har kanskje aller mest å si til ettertiden. De får sjelden mange venner, men gir perspektiv i vide sirkler.

«Kor e alle helter hen?» spør Jan Eggum i en kjent sang. En tilsvarende god etterlysning er spørre etter dagens refsere. Særlig i kirken.

De som våger å stille kritiske spørsmål til utglidning og teologisk selvgodhet, slik Simeon gjorde. De som uten påfallende omsorg for eget rykte, tør å løfte fram bibelsk sannhet og kirkens gamle idealer er på mange måter de som tilfører noe «nytt» i vår tid, selv om det de kommer med er «gammelt nytt».

Tendensen til å gjøre teologi til en teknisk øvelse, og glemme betydningen av syndserkjennelse og gudserfaringer i alle fall ikke unikt for Simeons tid.

Behovet for å minnes hans poeng om at «en kristen og en kirke må overgi hele seg» til Kristus, er minst like sterkt før som nå.

Men der velfundert kirkerefs forstummer i kirkelandskapet, overtar fort de samme mangelsykdommene som Simeon så i sin samtid, lunkenhet, åndsfattigdom og overdrevet kirkelig selvtillit.