Kirkesamfunn i spagat

I Bibelen oppfordres vi selvsagt mest til å bli fylt av Guds ånd. Kun på den måten kan vi både virke i hans rike og være med å bygge opp fellesskapet og våre søsken. Være fylt av Ånden og ledet av Ånden.

Det betyr ikke at kristne ikke kan påvirkes av andre åndskrefter utenfra og bli et talerør for den onde midt i de kristnes forsamling. Det er på tide at vi som bekjenner vår tro og ønsker å løfte fram helheten av Guds ord som sannheten som setter fri, legger vekk vår blåøydhet og våre «dådyrøyne». Ofte er vi naive og godtroende (ja, troende til hva som helst).

Utgangspunktet er greit nok: Tro det beste om alle mennesker. Være overbærende og tålmodig og tilgivende. Gå to mil i stedet for en mil. Heller lide urett enn å alltid kreve sin rett. Ja, dette er virkelig Kristi sinnelag. Ukontrollerte utbrudd av sinne og usakligheter klarer vi oss godt uten.

Så til sakens kjerne i dette innlegget. Historien om Absalon som var Davids sønn. Ved å lese 2 Sam 14–18 vil vi få med litt av denne historien.

På den ene siden hadde David som naturlig var en kolossal kjærlighet til sitt eget kjøtt og blod. På den andre siden opplevde David svært mye smerte gjennom at Absalon ikke spilte med åpne og sanne kort på hånden. Han ga hele tiden saken et annet ytre utseende enn det som egentlig var den fulle sannhet for å komme i posisjon selv og få sine saker gjennom. Han smisket. Han arbeidet gjennom andre mennesker. Det står endog at 200 mennesker fulgte etter ham uten at de egentlig var klar over hva som var i ferd med å skje. En åndsmakt forblinder, må vi huske på.

Gjennom smisk og smiger, og gjennom å endre sakens karakter i det ytre kom han seg i posisjon til innflytelse.

I 2. Samuelsbok 14 ser vi hvordan Joab bruker en kvinne og hennes list til å appellere til de menneskelige følelsene til David. Alt for at David skulle la Absalon komme tilbake til Jerusalem.

Denne brytningen mellom familiære bånd og troskap mot Herren er nok en situasjon mange kjenner seg igjen i. Å skille sak og person er vanskelig balansekunst.

Jeg er overbevist om at Absalons ånd er virksom i dag. Mye mer enn vi forstår. Samlivsdebatten i mange kirkesamfunn er et tydelig eksempel på dette. Opphetede debatter og sterke ytringer både i mediene og interne samlinger skaper høye bølger. I stedet for å innrømme at skriftbelegget ikke er til stede for å endre synet på skaperordningen, forplantningen og utøvelse av kjærligheten, så bare utsetter vi saken. Vi trenger mere tid, sier de lærde. Dette må evalueres grundig. Framfor ligger år med diplomati, samtaler, gi og ta.

Folk puster lettet ut. Fortsatt kan vi si at vi står på Bibelens grunn.

Det vi derimot glemmer, er at Absalons ånd virker videre og jobber systematisk i kulissene for å skape sympati og la menneskelige følelser bli så sterke at de overskygger Bibelens tydelige råd og advarsler, godt hjulpet av mediene. Alt fra underholdningsbransjen til nyhetsformidlingen påvirker oss hver uke slik at vi skal endre syn.

Er du tøff nok til å vise hvem du hører til?

Regjeringen strammer inn både her og der, men øker støtten til organisasjoner som oppfordrer til å trosse Bibelens råd om hvordan Gud hadde tenkt det fra begynnelsen av. Vi skal heise flagg og gå på regnbueoverganger. Vi skal trues til taushet hvis vi fortsetter å hevde Bibelens tydelighet i det offentlige rom.

Lag, organisasjoner og menigheter er redde for å miste støtten de har gjort seg avhengige av. Tenk å måtte svare at du diskriminerer hvis du ikke kan ansette folk som lever i et forhold som ikke er forenlig med Bibelens syn på ekteskapet.

Hva gjør vi kristne/menigheter ofte? Stikker hodet i sanden og later som om dette ikke gjelder meg/oss. Prøver å gå så stille i dørene at ingen oppdager hva vi egentlig står for. Vi utsetter sakene som skal behandles år etter år. For hvert år som går mister mange kirkesamfunn konservative røster. De orker rett og slett ikke mer. Å leve mellom «barken og veden» blir for tøft. Usikkerheten om hvilken vei kirkesamfunnet/lederskapet går skaper en følelse av at det er meningsløst å bruke tid og krefter på dette.

Noen skifter jobb/menighet og noen takker av i fredelighet med andre begrunnelser fordi en ikke vil skape unødvendig uro. En velsigner og går videre. Spørsmålet er om det ikke dypt der inne et sted ligger en skuffelse og en sorg som en tar med seg videre.

Tilbake sitter de som er eksperter i å utsette og trenere, og konstaterer at motstanden mot endringer blir mindre og mindre for hvert år. Snart er det fritt fram for mer liberalisering, og da kan vi jo beholde støttehjulene til staten en stund til.

Kristne foreldre: Skjønner dere hva som holder på å skje i den offentlige skolen?

Ved å våge å være tydelige kan vi som menigheter fort miste noen medlemmer, noe som alltid er smertefullt. Kanskje noen som har betydd så uendelig mye for kirkesamfunnet vårt og er så fine mennesker.

Ved å fortsette å trenere og utsette, og være diffus og uklar, forblir vi i spagat som kirkesamfunn. Gradvis forsvinner konservative røster. Rekrutteringen av nye, tydelige bibeltro ungdommer vil fort avta. Hvorfor bruke kreftene sine på å endre noe som ikke vil endres, eller bruke tid på et løp som allerede er ferdigkjørt? Ikke på papiret, men i hodene på dem som trenerer og utsetter sakene år etter år. Da er det bedre å ta seg en jobb og fungere i forsoningens tjeneste og heller kanskje plante noe nytt.

La oss fortsette å være saklige og velsigne personer, også de som ikke deler vårt syn. La oss slutte å være blåøyde. La oss forstå hva som skjer i kulissene. La oss løfte vår røst og være tydelig uansett, om både statsstøtten og populariteten forsvinner.

Å være en mann/kvinne etter folks hjerte kan fort føre oss bort fra troskapen mot Kristus. Å være en mann/kvinne etter Guds hjerte vil bety at uansett hva som skjer i forhold til popularitet, vil Guds velbehag og Guds favør hvile over livet vårt.

Ikke ut fra et nidkjært prinsipp, men ut ifra kjærlighet til Skriftens autoritet.

Pastor åpner for sivil ulydighet dersom myndighetene slår for hardt ned på homoterapi