Kirkestrid og kirkeenhet
Fra ukyndig hold blir det fra tid til annen påstått at samlingen i Calmeyergaten og den linjen man la for det frivillige organisasjonsarbeid i kirken, manglet kirkelig legitimitet: Den var sekterisk og splittende og så videre.
Intervjuet med avtroppende direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, (Dagen 01.06.) utløste en debatt om «Den norske kirkes enhet i dag og under kirkestriden for 100 år siden» (Ole Fredrik Kullerud, Dagen 08.06.), og hvordan den aktuelle situasjonen i Den norske kirke (Dnk) skal bedømmes?
Er det «indre spenninger» eller konflikt om «ny lære» man står overfor? (Jan Roald Dahlstrøm, Dagen 07.06.). Begge innleggene løfter frem interessante problemstillinger. Jeg vil konsentrere meg om det historiske tema: Hvordan man skal oppfatte kirkestriden i Den norske kirke under de første tiår av 1900-tallet ut fra spørsmålet om kirke- og læreenhet.
Annonse
Striden om den liberale teologi ved 1900-tallets begynnelse endte i 1906 med ansettelsen av den teologisk radikale Johannes Ording som professor og prestelærer ved Universitet. To år etter kunne MF åpne sine dører. Etter noen relativt fredelige år blusset striden opp i igjen.
Den kulminerte med Calmeyergatemøtet i 1920 og det programmet som der ble vedtatt til forsvar mot den liberale teologi i det frivillige foreningsvesen i kirken. Det er forskjeller mellom disse to fasene. Men rammen om og forutsetningen for stridighetene lå fast: Den norske kirke var hele tiden styrt av den konfesjonelle stat.
I 1814 ble den norske staten konstitusjonelt forpliktet på en «offentlig religion» (Grl § 2), som var evangelisk-luthersk, definert ved juridisk gitte tros- og lærenormer (Skrift og de oldkirkelige og reformatoriske bekjennelser). Det var som påpekt, ikke endringer i kirkens rettslig fastsatte læregrunnlag som utløste kirkestriden.
Kirkestridens konservative fløy la vekt på at det statlige kirkestyret var konstitusjonelt forpliktet på luthersk lære. Om regjeringen ansatte Ording ved Det teologiske fakultet, ville det være rettsstridig for de konservative, for de så den liberale teologi som et avvik fra statens «offentlige religion» (Grl §2).
Som teologisk professor og prestelærer i og for Den norske kirke (Dnk) tilhørte Ording den gruppe embetsmenn som ennå var forpliktet på statsreligionen. Denne embetsrettslige og statsrettslige forutsetning er viktig å holde fast ved om man vil forstå kirkestriden.
Men hos de konservative fikk ikke rettsargumentet særlig stor plass. Det var flere grunner til dette. Men i 1923 kom den statsrettslige problemstillingen tilbake med full styrke, da Jens Gleditsch ble ordinert til biskop i Nidaros. Han ble oppfattet som liberal og avviker i læren. Og regjeringen motiverte utnevnelsen med at den liberale retning måtte være representert bispekollegiet.
Konservative holdt da frem statens religionsforpliktelse. Det ble et slag i luften. Den formelle forutsetning for å kunne bruke rettslige, konstitusjonelle argumenter var selvsagt ikke opphevet. Grl § 2 lå fast. Men et nytt og annerledes perspektiv på retten (og dermed konstitusjonen) hadde nå overtatt
På 1880-tallet brakte parlamentarismen en ny oppfatning av forholdet mellom stat og folk. Staten skulle helt og fullt styres av folkeviljen, det vil si av Stortingets flertall. Det gav en demokratisk politisert stat. Stortingsflertallet hadde makten til å gi lover, endre og tolke dem, også Grunnloven.
Annonse
Dette la nye premisser for hvordan religionsparagrafen (Grl § 2) skulle forstås. Den såkalte Venstrestaten, som kom på plass etter forfatningskampen på 1880-tallet, var demokratisk-liberal. Frihet og toleranse skulle sikres i samfunnet.
Den var samtidig en moderne stat som også måtte sikre en viss (moralsk, sosial og kulturell) enhet blant borgerne. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde Venstrestaten sin glansperiode og la avgjørende premisser for kirkestriden.
Ved siden av åndsfrihet og politisk og økonomisk frihet la Venstrestaten vekt på folkeligheten og det nasjonale. Den var påvirket av modernitetens aversjon mot «dogmatisk» religion og hadde tro på vitenskapen og fremskrittet. Da regjeringen utnevnte Johannes Ording i 1906, handlet den i pakt med den liberale venstreideologien.
Det gjorde den også da MF fikk offentlig eksamensrett i 1913, lærerne fikk tittelen professorer og ble teologisk sakkyndige for regjeringen. For MF hadde folkelig basis i menighetene og utfordret Universitetets «aristokratiske» lærdomsmonopol.
En offentlig aksept av MF og de kirkepolitiske krefter som sto bak, ville også styrke enheten i kirke og samfunnet. Og viljen til sikre kirkelig enhet var hele veien viktig for staten under konfliktene i kjølvannet av utnevnelsen av Ording. Det MF som var på plass omkring 1920, var Venstrestatens ektefødte barn.
Venstrestaten var også en konfesjonell stat, og som sådan styrte den religionen og kirken. Den mente ikke at den liberale teologi var grunnlovsstridig. I møte med en slik stat, dens ideologi og kirkepolitikk var det lite å hente ved å bruke saklige konstitusjonelle og juridiske argumenter. Statens styringsmonopol forble urokket.
Man måtte kort og godt drive politikk på det liberale demokratiets forutsetninger om man ville fremme egne teologiske og kirkelige interesser. Og det var det man gjorde, da man så at teologisk liberale ideer truet kirkens «offentlige religion». MF var et politisk prosjekt i kirken, samfunnet og overfor statsmakten.
Det er i dette lyset tros- og læreenheten i Den norske kirke den gang må forstås. Den var statsrettslig forankret i Grunnlovens offentlige evangelisk-lutherske religion. Samtidig var staten forpliktet på liberalitet og toleranse. Ut fra disse premissene forsto den også enheten i Dnk. Resultatet ble utnevnelse av Ording og en offentlig aksept av MF som et teologisk fakultet i og for Dnk.
Annonse
Hvordan oppfattet Calmeyergatemøtet i 1920 enheten i Dnk? O. Hallesby ønsket statskirkens oppløsning. Det var en urealistisk tanke. Den lavkirkelige lekmannslederen Ludvig Hope avviste at møtet skulle ta opp kirkepolitiske (dvs. ekklesiologiske) spørsmål.
Fra kirkelig hold ble det advart mot donatisme, det vil si at man underkjente den åndelige gyldigheten av sakramentforvaltning ved liberale prester. Dette var en problemstilling som var hentet fra statsreligionens bekjennelsesgrunnlag (Confessio Augustana), men fullstendig uinteressant i rammen av Venstrestatens demokratiske liberalisme.
Calmeyergatens ekklesiologi var når alt kom til alt, foreningskirkelig: Den virkelige menighet var de troendes vennesamfunn organisert i foreninger. Det var disse «menighetene» man ville verge mot den liberale teologiens vranglære ved å avvise åndelig samarbeid med liberale prester og teologer.
Det var en defensiv strategi til forsvar av det frivillige arbeid for indre- og ytremisjon. Det var vennesamfunn og bibelautoritet som bar calmeyergatelinjen. Den samsvarte dessuten med de alminnelige frihetsideer i demokratiet, noe som gav linjen legitimitet.
Fra ukyndig hold blir det fra tid til annen påstått at samlingen i Calmeyergaten og den linjen man la for det frivillige organisasjonsarbeid i kirken, manglet kirkelig legitimitet: Den var sekterisk og splittende og så videre. Et slikt resonnement overser den demokratiske og liberaliserende religionslovgivning fra 1842 og fremover.
Den gjorde statskirkens lokalmenigheter til territorielle rom for religiøst mangfold, og den demokratiserte kirkelig embetsautoritet. I dette rommet var det foreningen fant sin plass, og vekkelsene samlet folk om lekpredikanters forkynnelse.
Calmeyergatemøtet er med andre ord en konsekvens av Den norske kirkes organisering og dens indre politisering etter de liberale frihetsprinsipper som vant frem på 1800-tallet. Det som skjedde i 1920 var at frie organisasjoner tok et kirkepolitisk initiativ for å bevare den kristendom de trodde på.
Venstrestaten hadde et samfunnsprogram med vekt på frihet. Men etter 1945 ble enhetsvisjonen (sosialdemokratisk og liberalistisk) stadig mer dominerende. Staten tar i bruk samfunnsdekkende institusjoner (grunnskole, Dnk osv.) for å fremme sitt enhetsmål. Frie (religiøse) organisasjoner og institusjoner i kirke og samfunn blir da et problem.
Annonse
Flere suges opp i statens enhetsprosjekt og tilpasser seg i større og mindre grad dets ideologi. Det betyr at bibelfundamentet må saneres, og man står igjen med troen og nåden alene, mens Skriftens etiske lære flises opp. I Dnk har man gjennomført tilpassing til enhetsprosjektet fullt ut.
