Kirketanke og konversjon

Arve Brunvoll har fortsatt sin antikatolske kampanje. Forleden ble skytset rettet mot konvertitten Ragnhild Aadland Høen («Den romersk-katolske læra om kyrkja er ein illusjon», dagen.no 22.08.24). For over en måned siden ble hun intervjuet i Dagen om sin vei fra Den norske kirke (Dnk) og til den katolske, om grunnen til oppbruddet, og hva opptagelsen i Kirken hadde gitt henne.

For Arve Brunvoll var dette provoserende lesning. Hans kritikk av Aadland Høen er i stor grad metaforisk formulert. Da kan saken lett bli tildekket. Men poenget hans er, slik jeg har forstått det, at den lutherske kirketanke har, i motsetning til den katolsk,e dekning i virkeligheten.

«Etter evangelisk teologi vil kyrkja alltid vere eit fellesskap av menneske, som ytrar seg i ei rett forkynning av evangeliet og ei rett forvalting av sakramenta. Det er kjenneteikna på kyrkja», slår Brunvoll fast. Det betyr at institusjonen ikke er «kyrkja» – verken kirkemøte eller biskoper er kirke.

Her møter vi et personalistisk og anti-institusjonelt kirkesyn: «Det er fellesskapet av dei som trur i lag, som konstituerer kyrkja.» Men dette synet er ikke i pakt med Confessio Augustana (CA) som «lærer» at «i kirken bør ingen lære offentlig eller forrette sakramentene uten at han er rettelig kalt» (CA XIV).

Bekjennelsen slår fast at det er «innstiftet» en tjeneste: Ord og sakrament (CA V). Den må man kalles til og settes inn i av andre. Hensikten med CA var å dokumentere at de som hadde sluttet seg til den reformatoriske bevegelsen, ikke truet den religiøse enheten i keiserriket. Å se på kirkens fellesskap som et fritt marked for enhver som av egen drift vil preke og holde nattverd, var da umulig.

Når kirken blir grupper av troende mennesker som finnes både hist og pist, der evangeliet blir forkynt og sakramentene forvaltet, vil sannhets- og enhetsspørsmålet melde seg. Hva er «ren» forkynnelse og «rett» sakramentforvaltning (CA V)? Brunvoll konstaterer at «den evangeliske kyrkja som organisasjon vil alltid vere ei anfekta kyrkje. Og det vil alltid vere ein kamp for å halde fast på vedkjenninga. Og vi har ingen høgste domar.»

Det stemmer nok ikke. I den evangeliske kirken har den høyeste «dommer», også når det gjelder læren, vært den verdslige øvrighet og senere den konfesjonelle staten. Det gjelder også i dag. Den evangelisk-lutherske statsreligionen (Grl § 2 av1814) ble nylig avskaffet av Stortinget. Men staten ga ikke dermed fra seg muligheten til en konfesjonsbestemt religionspolitikk. Den sikret konstitusjonelt en «evangelisk-luthersk kirke», som er «Norges folkekirke», og som sådan skal understøttes av staten (Grl § 16).

Og nasjonens overhode, Kongen, «skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.» (Grl § 4). Dnk er ikke statsfri, men økonomisk, statsrettslig og ideologisk underlagt en sekulariserende statsmakt.

Men om man da forsøker å unndra seg staten som «høgste domar», hva blir da «dommeren» som skal klargjøre hva som er «ren» lære og «rett» nådemiddelforvaltning?

Det personalistiske og anti-institusjonelle kirkesynet vil her slå igjennom. «Dommeren» blir den enkelte, som selv fritt og suverent feller sine dommer om hva som er sann kristendom. For det frie jegets valg blir alltid foranstilt Skriftens autoritet. Skriften er klar, heter det, men jeget bestemmer hva som er «klart».

De enkelte troende kan komme sammen om Ord og sakrament, men som kirke vil de bare være en addisjon av frie, fromme personligheter. Da vil splittelser og sektdannelser ligge rett for hånden. Slik blir det når kirketanken har sin virkelighetsforankring i det individuelle jeg.

Arve Brunvoll nevner kardinal John Henry Newman, som i 1846 konverterte fra høykirkelig anglikanisme til Den katolske kirke. Newman konverterte som mange andre protestanter på grunn av en krise i forholdet til sin egen konfesjon og kirke. Andre har hatt en agnostisk eller ateistisk livsoppfatning før de konverterte. Sigrid Undset hadde det slik.

Uansett bakgrunn oppga de den moderne tro på at jeget kan bestemme over hva som er den sanne lære om Gud, hans forhold til verden og vår frelse. Frivillig valgte de å tilegne seg den sannhet som ikke er utlevert til menneskenes frie bestemmelse, men som er blitt åpenbart, og som blir autoritativt tradert og utlagt av Jesu Kristi kirke ved den apostoliske myndighet, som biskopene har fått overgitt av Kristus. og hvis øverste leder og autoritet er paven, biskopen i Roma.

Verken for Newman eller Undset var konversjonen en blind underkastelse under Kirkens autoritet. Konversjonen betydde tilegnelse av sannheten – den sanne oppfatning av virkeligheten – den virkelige virkeligheten. Konversjon består i en fundamental endring av livsanskuelse. Hos Undset og mange med henne et brudd med en subjektsentrert idealisme som på moderne vis ser på «Gud» som en idé utviklet i menneskets bevissthet, men uten realitet i seg selv.

For henne og andre ble det en befrielse å forlate det selvsentrerte jeg og finne forankring i en kirke som hadde Guds oppdrag til å gi henne gudstro og et liv med Gud. Han, den evige og uskapte, har skapt oss mennesker med det mål at vi skal finne fellesskap med ham ved Guds frelsehandling i Kristus.

Ved den stadige konversjon skal vi gjennom livet bli forvandlet til hellighet ved kirkens sakramentale liv, for til sist å se ham som han er i den evige saligheten.

Jeg har samtalt med konvertitter og lest konversjonsberetninger. Noe går igjen. Konversjonen ga en dyp indre visshet uttrykt på denne måten: «Jeg er endelig kommet hjem».

Når jeg hører eller leser om konvertitters «hjemkomst», erindrer jeg ordene som innleder Augustins Confessiones, beretningen om hans egen omvendelse: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Konversjonen forutsetter et nytt virkelighetssyn, men er samtidig hjertets erfaring med Gud.

Katolikk i fåreklær

Denne uken feirer de fleste kristne Marias himmelfart: – Hun ble løftet inn i himmelen

Aadland Høen ble kalt inn til møte med MF-ledelsen. Slik gikk det