Kirketukt: Finnes andre ord som ikke vekker feil assosiasjoner

Jeg leste med interesse mine egne svar på henvendelsen jeg fikk fra avisen Dagen. Dagen hadde fanget opp min begeistring for en tale på Youtube angående kirketukt. Siden dette er et nærmest fraværende tema i 2024 innenfor kristenheten, gledet det mitt hjerte at en ung forkynner var så tydelig og saklig i sin fremførelse av bibeltekster. Så ble dette til et intervju /spørrerunde fra avisen Dagen.

Jeg er ikke gjengitt feil og står selvsagt inne for mine uttalelser.

Utfordringen er derimot at overskriftene er ikke jeg som har satt. Overskrifter velges tydeligvis for å vekke reaksjoner og skape blest, mer enn for å få fram helheten i det en vil formidle.

Vi må ikke være redd for å bruke ordet tukt i 2024, men det fins nok ord en heller burde bruke som inneholder mye av samme substans og ikke vekker feil assosiasjoner. Dette ble også nevnt i samtalen med avisen, men kom ikke med i stykket.

At en av de andre debattantene tilsynelatende fremstilles som en motsats i syn, tror jeg nok blir en uriktig oppfatning, langt på vei.

Først noen kjappe bibelhenvisninger.

Ordsp 6,23: Tukt er en vei til livet.

Ords 15,32: Tukt er oversatt med irettesettelse/rettledning.

Hebr 12,5–13: Tukt er byttet ut med formaning. En smertelig prosess som på sikt bringer fram gode rettferdighets frukter.

Vers 13: Det som er halt skal bli leget og ikke gå ut av ledd. Altså kan vi vel si at det pågår en redningsaksjon fra himmelen gjennom Herrens tjenere og tjenerinner eller søsken imellom når vi rettleder og formaner i kjærlighet ut fra Ordet. Ikke for å felle en endelig dom eller rettferdiggjøre seg selv. Bare en utstrakt hånd fordi en ser noe som på sikt kan bli noe uhåndterbart.

Gal 3 taler om at loven er vår tuktemester til Kristus. Friheten var Kristus. Loven skulle få fram erkjennelsen av at i egen kraft kunne ingen rettferdiggjøre seg for Gud på grunn av den falne menneskenaturen (syndefallet). Dette er en smertefull prosess for menneskers kjød (gi Gud rett). Store deler av det jødiske folk vet vi fortsatt strever og har ikke fått se seg rettferdig i Kristus, men det kommer.

Når vi mennesker blir påminnet om Guds veier og tanker kontra våre egne valg, reiser det seg automatisk motstand i menneskenaturen vår. Som gjenfødte kristne med en gjenfødt ånd og del i guddommelig natur bør vi likevel fort stille oss spørsmålet: Hva anbefaler Guds ord oss som det beste valg å ta?

I en menighet vil det alltid være mange prosesser som pågår i folks liv. Vi er alle mennesker som er underveis med våre feil og mangler. Vi snubler og faller og reiser oss opp igjen og roper om nåde og tilgivelse for å følge Jesus videre. Vi fyller oss med Guds ord og ånd og tror på seier i Jesu navn over ulike ting.

Likevel glipper det av og til og vi får starte på nytt, Guds nåde er så uendelig stor. Noen svakheter og brister er synlige og lett å legge merke til. Andre er mer kamuflerte bak en ytre fin fasade. Det gjør ikke saken bedre av den grunn. Vi har heller ingen rett til å gjøre oss til endelige dommere over folks tanker og liv, for bare Herren kjenner hjertet fullt ut. Det fritar ikke hyrder og ledere ansvaret for å vokte fårene som Jesus vant ved sitt blod.

Heller ikke er det slik at en går inn og sjekker gamle medlemsregister for å finne ut hvordan skrevne protokollmedlemmerde lever sitt liv. Hver og en får stå til ansvar for sitt liv, inkludert meg selv.

Alle er selvsagt velkommen til gudstjenester for å lytte til Guds ord og knytte vennskap med menighetens medlemmer.

Utfordringen kommer derimot når noen kommer og sier at de vil bli medlem og ha ansvar i kirken parallelt med at de ikke har tatt et oppgjør med synd i livet.

Selvsagt kan vi si at vi er alle underveis og dette vil ordne seg på sikt. Forandringen må skje fra innsiden. Det er jeg jo enig i, for kun Ordet og Ånden kan vise mennesker sin sanne stilling og utfordre forandring. Derfor bør vi kanskje ikke være så kjappe med å ta opp medlemmer, men våge å la det gå litt tid. En samtale eller to i kjærlighet og hjelp til å få forståelse kan ofte lønne seg.

Når derimot noen etter utallige samtaler og forsøk på rettledning ut fra Skriften likevel vil tviholde på sin rett og sitt syn som bryter med Skriften, kan vi ikke lukke øynene.

Så har vi eksempelets makt (forbilde). Ved å unnlate å ta affære som hyrde sender vi et signal om at enten tar vi ikke synd på alvor eller så ser vi ikke på det som synd. Vi kan ikke si at dette ikke er etter Guds ord, men jeg velger likevel å overse det og satser på at det ordner seg etter hvert.

Når folk plutselig tjener fra plattformen og utøver åndelig ansvar for andre samtidig som de selv lever i en uholdbar situasjon ut fra Ordet, er i praksis menigheten åpen for all form for synd og surdeig. Det må finnes grenseganger, og noen må håndheve dem så godt det lar seg gjøre.

I abortdebatten bruker mange denne argumentasjonen. Det finnes så mange særtilfeller at derfor må alle restriksjoner oppheves slik at alle kjenner seg inkludert. Derfor utvides abortgrensen også gradvis.

I menigheter finnes det mange spesielle situasjoner og grunner til at folk opplever at det har gått galt. Alle må lyttes til. Likevel må der fins retningslinjer/verdig grunnlag som kirken må manøvrere etter.

Selvsagt kan folk du ikke kjenner komme til kirken med en bagasje i livet de skjuler. De blir tatt opp som medlem og overraskelsen kommer senere. Slikt er vanskelig å unngå. Det kan ikke hindre oss i å være tydelig i retning og innhold.

Vi snakker ikke om alle de som vil, men ikke får det til. Vi snakker om alle de som ikke respekterer Guds ord og ordninger og åpenlyst nekter å endre noe som helst. Likevel gjør en krav både på plattform og talerstol, kanskje.

Selvsagt er budskapet om rettferdighet og nåde og guds kraft til frihet gjennom Ordet og Ånden det mest fremtredende i gudstjenestene våre (bør være).

Men vi kan ikke grave oss ned i sanden når synd vil inn i menighetene som en akseptert praksis. Helliggjørelse, forkynning, formaning og rettledning etter Skriften er og en del av ansvaret som både hviler på ledere, men alle kristne bør tenke over dette. Selv det momentum at dette har blitt utøvet feil tidligere og skapt sårede mennesker fritar oss ikke fra ansvar og prøve å hjelpe våre søsken i kjærlighet

Ved å elske mennesker, be for mennesker og vise Kristi sinnelag tror jeg vi ofte bereder den grunnen av tillit vi trenger for også kunne veilede om det er nødvendig.

Så kan vi alltid diskutere om når og hvor i kirkens aktivitetskalender disse temaene står oppført. Bare ikke nedstøvet på et kott fordi menneskefrykten har blitt større enn gudsfrykten.

Målet med kirketukt er alltid gjenopprettelse – ikke straff

Denne pastoren vil drive kirketukt – Medlemmer som ikke omvender seg, skal ekskluderes