Debatt
Kirketukt i Den trange norske kirke
Nylig trakk Anne Mari Schiager Topland seg som et resultat av synodemøtets konservative samlivsvedtak som ble vedtatt i sommer. Hun sa: «Det kjennes riktig å avslutte som ordinert i Frikirken nå. Det oppleves for trangt.»
Denne «for trang»-kritikken har jeg hørt flere ganger, men det er ikke kun liberale som kan kjenne på denne følelsen. Jeg personlig føler ikke at det er Frikirken som er for trang. Nei, det er Den norske kirke som er trang. Den driver faktisk med en form for kirketukt. Jeg vil forklare hvordan med en historie.
Annonse
Forestill deg en ung mann som har utdannet seg til å være prest. La oss kalle ham Philip. Philip brenner for evangeliet og er genuint overbevist om at Bibelen er Guds ord. I tillegg holder han seg til den tradisjonelle lutherske læren, så det er ingenting som kommer i veien for ham der.
Det er kanskje det som er problemet. Philip er altfor tradisjonelt luthersk. Han tror faktisk på alt det som Den augsburgske bekjennelse lærer, slik som synd, arvesynd, rettferdiggjørelse ved tro, gjenfødelse, omvendelse, evig liv, evig fortapelse osv.
Philip har også ytret seg offentlig i aktuelle samfunnsdebatter, som for eks. i homofilidebatten. Da har han fremmet det tradisjonelle synet, samt, i sann luthersk stil, kommet både med loven og evangeliet. Han sier at homofili er en synd som leder til fortapelsen om man praktiserer den, samt en synd Jesus døde for å tilgi. De homofile må bare omvende seg og gå til Jesus Kristus i tro. Han står der og venter på dem, fordi han ønsker å omfavne deres sjel i all evighet med den største kjærligheten, den evige kjærligheten!
«Dette er det løfter om i Bibelen», sier Philip. «I Første Korinterbrev 6 står det skrevet at noen i Korint hadde vært homofile. Men nå hadde de blitt vasket rene! De hadde blitt gjort hellige! De hadde blitt gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd!»
Nå kommer da spørsmålet: Er Den norske kirke åpen for en prest som Philip? Tåler hun som et kirkesamfunn å høre på forkynnelse om både synd og nåde, om både himmel og helvete?
Hvis det ikke er plass for Philip, er det en form for kirketukt. Selv om han både har den bibelske karakteren og gavene til å være en prest, nekter Den norske kirke å gi ham en plass hvor han kan bruke gavene sine. Læren hans er altfor tradisjonell for denne hypermoderne, trange kirken, som tar avstand fra sin egen historiske posisjon. Så hun slår den såkalte «brede» døren som hun er så stolt av, rett i ansiktet hans. Hun åpner gjerne opp for ateistiske prester, men ikke for sine egne barn som holder seg til kirkens historiske forkynnelse og lære.
Dette blir som ei mor som kaster sine egne barn ut av huset, slik at hun har plass til å invitere naboene som ikke bryr seg om henne, inn på middag.
Hvordan kan noen som ikke engang har husrom nok for sine egne, beskrives som bred?
