Kirkevalg: Deltakelse, tidspunkt og alternative lister

Egil Morland stiller i Dagen for 18.7. spørsmålet «er ein reell samtale om kyrkjevalet mogeleg?» På ett punkt ser det ut som det ikke er mulig, nemlig angående valgdeltakelsen. Morland gjentar at oppslutning på 10–12 prosent er en «skandale», og kan nå også referere valgforsker Aardal, som bruker uttrykket «fiasko».

Han unngår å karakterisere valgdeltakelsen da bare menighetsrådsvalget var et direkte valg og man bare kunne stemme etter en gudstjeneste, den var på 4–5 prosent. Og han kommenterer ikke min påvisning i Dagen (5.7.) av at valgdeltakelsen ved direkte valg til kirkemøtet blant aktive medlemmer er på over 50 prosent.

Skal vi komme videre, må Morland gi til kjenne sin vurdering av også disse tallene.

På Dagens forside har Morlands innlegg fått overskriften «det er ein styggedom å leggja kyrkjelege val tett opp til politiske», det er et sitat fra innlegget, som for en stor del dreier seg om denne styggedommen.

Uheldigvis er det antakelig slik at Morland neppe hadde lest min kommentar til Aardal (Dagen 17.7.) da han skrev sitt innlegg. Her refererer jeg fra stortingskomiteens innstilling fra 2008, der «kirkevalg samtidig med offentlige valg» var et sentralt punkt.

Morland siterer fra Bakkevigutvalget fra 2002, som har det motsatte standpunktet. Stortingskomiteen referer også til dette utvalget, som et utgangspunkt for demokratireformen i kirken. Men som så ofte ellers følger ikke Stortinget opp alle forslagene fra en utredning til punkt og prikke.

I tiden etter 2008 fulgte kirken opp arbeidet med demokratisering, og fulgte da Stortinget på dette punktet, ikke utvalget.

Kritiserer kirkevalget: – Man har gjort det til en politisk prosess

Morland siterer også en utvalgsinnstilling fra 2013, som fremmer det samme synspunkt som Bakkevigutvalget. Men synspunktet får begrenset betydning for det videre arbeid med kirkevalg; i en rekke avstemninger, på flere kirkemøter, vedtas det Morland kaller en styggedom. Også her viser Morland til Aardal, som «… kallar det å legge kyrkjevalet så tett opp til det politiske 'en sammenblanding av kortene'».

Dette står Morland og Aardal fritt til å mene. Aardal kan nå stemme på et av de kirkepolitiske partier som er mot styggedommen, og Morland kan gjennom Frimodig kirke på nytt fremme forslag om at styggedommen skal fjernes.

Men inntil videre blir den stående. Det skyldes nok at de fleste, i likhet med alle de politiske partiene i 2008, saktens kan se at det kan anføres prinsipielle motforestillinger mot ordningen, men at styggedommen med stor sannsynlighet får opp valgdeltakelsen, og ikke er til skade eller stor ulempe for andre.

Bør mange delta i kyrkjeval?

Stortingskomiteen betoner er tredje punkt, i tillegg til direkte valg og styggedommen, nemlig «reelle valgmuligheter». Som jeg pekte på i min forrige kommentar til Morland, kan det synes som aktører innen kirken her utviste en viss motstand, nemlig ved å forsøke å gjøre det svært vanskelig å stille alternative lister ved valget til kirkemøtet.

Her nyter også Frimodig kirke godt av at konservative aktører ikke nådde fram, slik at det ble overkommelig å stille liste.