Debatt
Kirkevalget: Kandidater uten standpunkt
Kandidater på nominasjonskomiteenes lister: Noen mener ikke noe som helst, ingen mener noe om valgordningen.
Nominasjonskomiteene presenterer seg selv slik: «Nominasjonskomiteens liste har som mål at kandidatene skal speile det mangfoldet av oppfatninger som finnes i menighetene. Kandidatene på Nominasjonskomiteens liste presenterer derfor sakene de selv brenner for.»
I lys av den siste setningen er det overraskende at halvparten av listas kandidater i Sør-Hålogaland bare står oppført med navn, uten angivelse av saker de brenner for, eller for den saks skyld, andre saker.
Det samme gjelder tre av kandidatene i Oslo (herunder, ironisk nok, en kommunikasjonsleder, hva nå det måtte være), en i Borg, en i Tunsberg og to i Stavanger.
Å stille til valg til kirkens øverste organer uten å tilkjennegi et eneste standpunkt, indikerer manglende respekt både for velgerne og de organene man stiller til valg for.
Valgordningen er fortsatt et omstridt spørsmål i kirken. Her ønsker to av de partiene som stiller til valg at man skal gå tilbake til den valgordning vi hadde under statskirken:
Bønnelista har programfestet «at valg av kirkens tillitsvalgte skjer i tilknytning til gudstjenesten, som for få år siden».
Frimodig kirke vil «ha kirkelige valg i menighetens lokaler, og som hovedregel i tilknytning til gudstjenestefeiringen». Åpen folkekirke vil beholde og videreutvikle dagens valgordning.
I en slik sak, der de som velges fra nominasjonskomiteenes lister kan utgjøre tungen på vektskålen, skulle man tro at de i det minste ville tilkjennegi sitt syn, selv om valgordningen ikke er en sak man brenner for. Men nei, ikke en eneste av de ca. 100 kandidatene har informert velgerne om hva de mener om saken.
Forleden avsluttet jeg et innlegg om et beslektet tema med at velgere som ønsket å gå tilbake til tidligere ordning, har to partier å stemme på, de som ønsker at valget skal være som nå, har ett, mens de som ikke vet hva de vil, kan stemme bruke nominasjonskomiteenes lister; da vet de heller ikke hva de får. Det siste var egentlig ment som en ironisk avslutningskommentar – jeg ante ikke at jeg hadde helt rett.