Kirkevalget: Konservative partier og Åpen folkekirkes syn på valgordningen

Egil Morland har i Dagen 3.7. reist spørsmålet «bør mange delta i kirkevalg?» .

Innlegget er en kommentar til et innlegg fra meg, der jeg pekte på at dersom vi vendte tilbake til den gamle ordningen med kirkevalg, slik Bønnelista og Frimodig kirke har programfestet, ville valgdeltakelsen synke til cirka en tredel av hva den er nå. Så vidt jeg kan se, bestrider ikke Morland dette.

Mye av Morlands innlegg handler om misgjerningene til Åpen folkekirke. De vil kanskje svare for seg.

Jeg er nemlig dårlig til å gå i takt og har derfor ikke meldt meg inn i noe kirkelig parti. Men jeg har fra cirka 2012 interessert meg sterkt for valgordningen i kirken. Likevel er det nytt for meg at arbeidet for å «mobilisera flest mogleg av dei nominelle medlemene i kyrkja til valurnene», blant annet kjent som demokrati-reformen, ifølge Morland egentlig bare gjaldt til 2013.

Dette er nok ønsketenkning fra Morlands side, og som han skriver, videreføres mobiliseringsarbeidet blant annet av Åpen folkekirke. Men jeg har inntrykk av at sentrale aktører innen nominasjonskomiteenes lister også støtter det Morland kaller «skamlaust», at «veljarane skal gjetast fram til urnene». Når det er mange som deler på skammen, er den vel lettere å bære …

Som valg-nerd har mine viktigste bidrag vært to: Jeg har tatt kraftig til motmæle mot urimelig høye krav til antall underskrifter for å stille liste ved bispedømmerådsvalg, fremmet på et tidspunkt da en aktør som nå er sentral i Frimodig kirke (Lindø), var leder av kirkerådet. Dempede krav har gjort det overkommelig å stille liste.

Og jeg har pekt på at anbefalingsaksjoner innen nominasjonskomiteenes lister, iverksatt av Frimodig kirke, i realiteten var å kuppe disse listene, på en måte som medførte at også velgere som brukte dem, men ikke støttet FK, bidro til å sikre mandater til FK.

Morland anser 10–14 prosents valgdeltakelse som «ein skandale». Han har tidligere, i Dagen, fremmet et meget muntert synspunkt på valgdeltakelse.

Jeg tror han mente det alvorlig da han hevdet at den gamle valgordningen, med anledning til å stemme kun etter en gudstjeneste, ga en valgdeltakelse på nær 100 prosent, fordi nesten alle som var i kirken den dagen, ville stemme.

Han drøftet ikke om det ville være gunstig om man henla valget til julaften, da fremmøtet er stort; som kjent er det da til overmål også slik at «manntall» er nevnt i den dagens tekst.

Men jeg må medgi at jeg aldri har vært helt komfortabel med at folk som har svært lite med kirken å gjøre, stemmer ved kirkelige valg. Jeg ble mer komfortabel etter å ha fremmet følgende resonnement overfor Morland, også det i Dagen:

Formelt er det cirka 3 millioner medlemmer som har stemmerett. I en årsrapport for kirken, antakelig for 2019, har man delt inn medlemsmassen (prosenttallene er føyet til i sitatet): «Ved hjelp av to spørsmål knyttet til tro og til hvor ofte man besøker kirken, ble respondentene kategorisert i tre grupper:

De som bruker kirken aktivt (24 prosent), de som bruker kirken mer sjelden men ønsker å være medlem (54 prosent) og de som bruker kirken svært sjelden og har et distansert forhold til den (22 prosent).»

Dermed kan det med en viss rimelighet (om enn med svak dåpsteologi) hevdes at velgerne i hvert fall er 24 prosent av de tre millionene, altså cirka 750 000. I dette perspektivet er ikke valgdeltakelsen ved de siste kirkevalg så gal, den er på 60–70 prosent av de aktive. Det er knapt skandaløst; en valgdeltakelse på en tredel av dette ville være det.

Det er nemlig det som vil være konsekvensen dersom Bønnelista og FK vinner fram med sine forslag om valgordning. Morland hevder at jeg anser en slik lav valgdeltakelse som «motivasjonen» for forslagene og sier at jeg slik konstruerer en stråmann.

Men jeg sier ikke annet enn at jeg antar at de to partiene ønsker det som er konsekvensen av deres forslag. Det ville være underlig om de ikke ønsket denne konsekvensen. Morland mener jeg skulle «referera tilgjengeleg dokumentasjon» om hans egen og FKs motiver. Men jeg anser det ikke som min oppgave nok en gang å referere begrunnelser som fra konservativt hold har vært fremmet jevnlig minst i ti år.

Morland beklager at ikke flere enn Human-Etisk Forbund og «nokre spede røyster frå frikyrkjene» ser hvor uforsvarlig det er at kirkevalget holdes samtidig med kommunevalget.

Men da har han oversett et bidrag fra den tidligere soknepresten i Lommedalen, som i Vårt Land har skrevet om velgere ved de offentlige valgene som " … opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale».

I en kommentar minnet jeg om at belastningen er begrenset til den tid det tar å gå forbi vimplene hvert fjerde år og fortsatte: «Jeg imøteser at han går inn for at kirken ikke skal benytte anmassende kirkeklokker hver bidige søndag, på et tidspunkt da mange vil sove ut. Egentlig bør vel kirketårnene rives – de kan oppleves som støtende, der de streber mot himmelen.

Men inntil disse privilegiene – støyende atferd fra i overkant synlige bygninger – er fjernet, vil vel de fleste kunne utstå en vimpel, hvert fjerde år, ved et valg de ikke trenger å delta i.» Jeg fornemmer at Morland ikke vil engasjere seg for at HEF skal starte en aksjon mot kirketårn og klokkeklang. Og for frikirkene er vel dette akseptabelt …

Morland er opptatt av Åpen folkekirkes «pengar og propagandaapparat». Det gir meg grunnlag for å spørre om noe jeg har lurt på, nemlig om Frimodig kirke kan trekke veksler på de store organisasjonene når det gjelder penger og kanaler ut til velgerne, gjennom for eksempel medlemsblader. Jeg spør fordi ved et tidligere valg stilte mange organisasjoner seg åpent bak en konservativ gruppering.

Konkluderende: Det skulle ikke være nødvendig å fortsette med skyggeboksing om valget. De konservative partiene ser seg tjent med at valget begrenses til etter gudstjenesten en enkelt søndag. Åpen folkekirke vil ha videre rammer for valget. Nominasjonskomiteenes lister har ifølge sine annonser ikke noe felles standpunkt.

For velgerne skulle valget være greit. De som ønsker at valget skal finne sted innen et snevert tidsrom, har to partier å stemme på. De som fortsatt ønsker større fleksibilitet, har ett parti. Og de som ikke vet hva de ønsker, har sin liste, der de ikke vet hva de får.