Debatt
Kirkevalget: Om å spare på skillingen og la velgerne gå
Dagen refererer 20.10. til et intervju med Kirkerådets direktør på nettsiden Kirken.no, om en undersøkelse av kirkevalget. Ett viktig aspekt er hvor få som stemte, og hvor dyrt valget var. Direktøren har også skrevet et innlegg i Vårt Land, samme dag. Her fremgår det at hun ønsker en debatt om kirkens valgordning. Dette er et bidrag,
I innlegget oppgir direktøren en del tall, men på en slik måte at det er vanskelig å foreta sammenligninger og vurderinger. Det sentrale spørsmålet av de tre hun stiller, må være «hva betyr fraværet av valgkortet». Det vil påvirke de to andre, «visste folk at det var kirkevalg» og «hva gjør at folk ikke stemmer».
Annonse
Da valgordningen ble lagt om, i samvirke mellom samtlige politiske partier og kirken, måtte man være innforstått med at den ville bli kostbar. Siden det nå er publisert tall for hvor mye hver enkelt stemme kostet ved årets valg, 260 kroner, ifølge Dagen, må vi få vite hva prisen per avgitt stemme var ved tidligere valg, begrenset til bispedømmerådsvalgene, som er det eneste egentlige valget, med flere lister, men med lavere valgdeltakelse enn menighetsrådsvalgene.
For årets valg må man holde utgiftene til digitalt valg utenfor; det var en villet merkostnad. Så vidt jeg forstår, fikk valgfunksjonærer for første gang godtgjøring i år, denne kostnaden må spesifiseres.
Direktøren skriver at det ville ha kostet 20 millioner å sende ut valgkort: «I stedet ble det brukt mer penger på annonsering …» Vi må få vite hvor mye ‘mer’ er, slik at man får fram et tall for hvor mye man sparte ved å kutte valgkortene. Et alternativ til valgkort i posten sies å ha vært digital utsending, som « … ville ha kostet flere millioner». Hvor mange?
Som et slags forsvar for at man gikk bort fra valgkort og i stedet brukte penger på digitalt valg, omtalt som å legge « … stemmeurnen i hånden til hvert enkelt medlem», hevder direktøren at siden 2015 er « … både kirken og befolkningen blitt langt mer digitale enn tidligere»; det er tale om en «voldsom utvikling».
Hvordan dette er i kirken, er av begrenset betydning for valgdeltakelsen, selv om det virker lovende at ifølge Dagen (22.10) har en italiensk oppfinner « … laget en robot som kan hjelpe deg å be»; den må også kunne benyttes i kirkebønnen. Viktigere: Hvori består den ‘voldsomme’ utviklingen i befolkningen i disse åtte årene?
I den videre debatten må også dette trekkes inn:
Velgerne har ulik innflytelse, og langt mindre innflytelse enn ansatte i kirken. Velgere i små bispedømmer har omtrent dobbelt så stor innflytelse på kirkemøtets sammensetning som velgere i store bispedømmer, fordi alle har sju representanter. Og selv med årets lave valgdeltakelse står det minst 2.600 stemmer bak hver delegat til kirkemøtet.
For prestene, som velger elleve, er dette tallet ca. 120, for øvrige ansatte ca. 600; de velger også elleve. En prest har altså ca. 20 ganger høyere innflytelse enn en vanlig velger; for andre ansatte er dette tallet drøye fire.
Annonse
Ifølge direktøren « … er det mange som er enige [i at] kirken skal være demokratisk styrt». Da må alle ha samme innflytelse, med mulig unntak for biskopene.
Kirkerådsdirektøren refererer at en grunn til at noen ikke stemmer, er at « … man ikke kjenner de som stiller til valg». At man skal kjenne dem, er vel for mye forlangt. Men det er ikke akseptabelt at kandidater på nominasjonskomiteenes lister ikke oppgir hva de står for, slik det nå var for enkelte kandidater i flere bispedømmer, og mange i Sør-Hålogaland. Hvis man skal opprettholde ordningen med særskilte lister fra nominasjonskomiteene, bør ordningen være at lister ikke blir med i opptellingen med mindre alle kandidater har redegjort for hva de står for.
Det grunnleggende for valgdeltakelsen er at det er forskjell på å se kunngjøringer om valget, herunder om hvor enkelt det er å stemme, og det å få en personlig oppfordring om å stemme, i form av et valgkort, evt. en tekstmelding. En slik personlig henvendelse kan hos noen medføre en reaksjon som er beslektet med en salmestrofe, som for anledningen parafraseres litt: «Takk, takk at også jeg blir regnet med.» På grunnlag av reaksjonen, stemmer de.
Dette er en sak der det er vanskelig å tilfredsstille de to konservative kirkepartiene. Er det mange som stemmer, slik at prisen per stemme blir relativt lav, oppfattes valget som tvilsomt, fordi for mange avgir stemme, og ikke bare de man oppfatter som aktive kirkemedlemmer og dermed verdige velgere. Og er det få som stemmer, blir det for dyrt. Man kan lure på hva som er den akseptable frammøteprosenten for disse partiene.
