Kirkevalget: Skal perifere medlemmer ha like mye innflytelse som de aktive?

Ved en tilfeldighet kom jeg denne uken over et innslag på lokal-tv, antakelig fra Østfold, hvor temaet var Hans Nielsen Hauge, men hvor Bønnelistas Jo Hedberg også uttalte seg om kirkevalget. Der kunne man, ifølge Hedberg, oppleve velgere som hadde så liten peiling at de, når de kom til et valglokale som var felles for flere menigheter, ikke visste hvilken menighet de hørte til.

Det kan sikkert være riktig, i sjeldne tilfeller. Men det er ikke så rart at det skjer; i områder hvor kirkene ligger relativt tett, kan det meget vel tenkes at man går i den nærmeste kirken, selv om man formelt sett sokner til en annen.

Fram mot kirkevalget må vi regne med flere slike historier, med sikte på å undergrave valgets legitimitet, fra de partier som går til valg med program for å få valgdeltakelsen ned. Foruten Bønnelista gjelder det Frimodig kirke, som jeg kommenterte på Dagen.no for et par uker siden.

Kirkevalg: Hvem tjener på at velgerne kan avgi stemme på mobilen?

Slike historier har versert siden ordningen for kirkevalg ble endret. Forut for valget i 2015 forelå det en gallup som indikerte en valgdeltakelse på 30 prosent, og Misjonssambandets Ottosen var ikke alene om å være betenkt for alle de perifere medlemmer som da fikk innflytelse.

I et innlegg 29.8.15 reiste Vårt Lands daværende sjefredaktør spørsmålet: «Skal de som har et distansert forhold til kirken, bestemme like mye som de mest aktive?» og fortalte om kvinnen med valgkort:

«Skepsisen lyste ut av ansiktet hennes da hun betraktet valgkortet som hun hadde fått tilsendt fra Den norske kirke. – Jeg har jo tenkt å melde meg ut, sa hun, men hadde knapt fullført setningen før hun la til: – Men før jeg gjør det, skal jeg i hvert fall benytte anledningen til å stemme på dem som vil gjøre kirken mer liberal.»

Konservative lister dominerer i årets kyrkjeval

Et senere mildt muntert bidrag kom fra den garvede kirkepolitiker Egil Morland i 2020, i et innlegg i Dagen. Jeg tror han mente det alvorlig når han hevdet at den gamle valgordning, med anledning til å stemme kun etter en gudstjeneste, slik Bønnelista og Frimodig kirke fortsatt ønsker, ga en valgdeltakelse på nær 100 prosent. (Han drøftet ikke om det ville være gunstig om man henla valget til julaften, da fremmøtet er stort; som kjent er det da til overmål også slik at ‘manntall’ er nevnt i den dagens tekst.)

Det fremtrer nå som betimelig å gjenta et resonnement jeg fremmet overfor Morland, også i Dagen: Formelt er det ca. 3 mill. medlemmer som har stemmerett. I årsrapporten for kirken for 2019 har man delt inn medlemsmassen (s. 8, prosenttallene er føyet til i sitatet):

«Ved hjelp av to spørsmål knyttet til tro og til hvor ofte man besøker kirken, ble respondentene kategorisert i tre grupper: De som bruker kirken aktivt (24 prosent), de som bruker kirken mer sjelden men ønsker å være medlem (54 prosent) og de som bruker kirken svært sjelden og har et distansert forhold til den (22 prosent).»

Drop-in-dåp og kirkevalg. Dette er Den norske kirkes kampanjer i år

Dermed kan det med betydelig rimelighet (om enn med svak dåpsteologi) hevdes at verdige velgerne utgjør i hvert fall er 24 prosent av de tre millionene, altså ca. 750.000.

En bonuseffekt: I dette perspektivet er ikke valgdeltakelsen ved de siste kirkevalg så gal, den er på 60–70 prosent av de aktive. Men den er altså for høy for Bønnelista og Frimodig kirke, som vel mener at de 24 prosentene ikke er aktive nok.