Kjære trofaste bedehusfolk og kirkegjengere! Nå må vi stå sammen

Dersom du er som meg, er vi glad i både den lokale kirken vår og arbeidet i menigheten og på bedehuset. Vi ble som barn tidlig tatt med på misjonshuset av våre foreldre, selv om vi der i barndommen var mest opptatt av bevertninga og å fekte med kleshengere i garderoben.

Jeg fikk imidlertid etter hvert oppdage at det som ble forkynt fra talerstolen var mer enn bare ord. Det var ord med både myndighet og kjærlighet og som ble praktisert til forvandling av menneskers liv. Som ungdom og konfirmant oppdaget jeg omsorgen fra de unge voksne på bedehuset, som både med sine frimodige vitnesbyrd om egne liv, og den glade sangen og musikken gjorde at jeg kjente meg inkludert og hadde fått en ny familie.

Etter hvert ble jeg selv en ivrig frivillig i Guds rike, både på bedehuset og senere også i kirken. Både i kirken og på bedehuset savner jeg imidlertid ofte nå det frimodige vitnesbyrdet fra mennesker som har fått oppleve hva Jesus har gjort i deres liv, og jeg savner en forkynnelse som er tydelig, men samtidig deles med kjærlighet. Vi er satt til å forkynne et budskap til omvendelse og frelse, og vi er kalt til å dele dette budskapet med andre og til å fortelle vår historie, for vår egen troshistorie kan ingen protestere på, det vi har sett og opplevd.