Kjærlighet til livet betyr nei til dødshjelp

I forrige uke konkluderte Den europeiske menneskerettsdomstolen i en symboltung sak, som omtalt i Dagen. Tom Mortier gikk rettens vei fordi hans deprimerte mor fikk dødshjelp i 2012. Ti år senere nådde saken domstolen som skal se til at europeiske land overholder Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

På tre av fire punkter får Belgia medhold. Domstolen anfekter ikke at landet tillater aktiv dødshjelp. Det har vært situasjonen i 20 år, og i mellomtiden har flere land fulgt etter. Sist ute var Østerrike som gjorde dette fra 1. januar i år. Domstolen finner heller ikke at Belgia har krenket kvinnens rett til privatliv eller familieliv.

Punktet der Belgia ble felt, går på hvordan prosessen ble evaluert i ettertid. Og nettopp her er vi ved et sentralt problem ved en slik praksis. Hvordan skal man sikre seg at en svært syk pasient faktisk forstår rekkevidden av sitt eget valg?

Og hvordan skal man pålegge noen å effektuere dette ønsket? Hvordan skal man balansere det med familiens vurdering når en pasient kanskje ikke er fullt tilregnelig?

Lege Morten Horn er en av dem som har vært en standhaftig og prinsipiell motstander av å legalisere aktiv dødshjelp. Overfor Dagen uttrykker Horn skuffelse over at Den europeiske domstolen ikke benyttet muligheten til å slå fast at en liberal lovgivning på dette feltet strider med menneskerettighetene.

Retten til liv er den mest fundamentale av alle menneskerettigheter. Har vi ikke den, har vi heller ingen andre. Og som situasjonen i Belgia illustrerer, beveger man seg fort ut på et skråplan når man først gir slipp på prinsippet om at livet er ukrenkelig. Både der og i nabolandet Nederland ser vi en utvikling der forekomsten av dødshjelp har økt.

For det moderne vestlige menneske er selvbestemmelse blitt det mest hellige av alle goder. Vi vil ikke bare velge hvor og hvordan vi skal leve, men også hvor lenge. Samtidig dyrker kulturen et ungdomsideal som mangler kontakt med livets realiteter.

Vi vil være unge og friske, attraktive og smertefrie. Men slik er ikke livet i denne verden. Vi er underlagt forgjengelighet. Sykdom, svekkelse og aldring treffer oss alle.

Lidelse kommer vi alle i berøring med, om enn i forskjellig grad. Ingen bør ha lettvinte svar i møte med andres prøvelser.

Selv med stadig nye fremskritt innenfor medisinsk behandling, kan påkjenningene særlig i livets sluttfase være tunge å bære. Det etisk forsvarlige svaret må likevel være å stille opp for hverandre med livshjelp, ikke dødshjelp. Ellers står vi i fare for å svekke alles menneskeverd, og dessuten skape et press på dem som har store omsorgsbehov.

Heldigvis er debatten om dødshjelp ikke kommet så langt her i landet som i andre deler av Vesten. Vi ser likevel bevegelse i ungdomspartiene.

Det er ingen grunn til å regne med at spørsmålet ikke blir aktuelt. Da er det om å gjøre å ha både klart hode og varmt hjerte. Prinsipielle argumenter må kombineres med vilje til å prioritere blant annet smertelindring og annen behandling av best mulig kvalitet for pasienter som har særlig store påkjenninger.

Det er oppmuntrende at humanetikere som Horn og kristne kan være allierte i en kamp som dette. Det viser betydningen av å søke forståelse også utenfor egne rekker når store spørsmål står på spill.