Kjærligheten til jødene

Norske israelvenner er en fascinerende størrelse. Om man vil snakke om å bevege seg motstrøms, vet denne gruppen litt om det.

Få spørsmål vekker så sterkt engasjement som nettopp Israel. Og det gjelder fra begge sider, både dem som forsvarer Israel og dem som kritiserer.

I kristne sammenhenger er synet på Israel ganske variert, og på et eller annet nivå er det nødvendig å skjelne mellom den moderne staten og jødene som folk.

Uansett ser det ut til å være et trist faktum at engasjementet for Israel er sterkest blant de eldste generasjonene. Her har både menighetsledere og den enkelte troende et ansvar for bevisstgjøring om kallet til å be og arbeide for Israels frelse.

I disse dager har to av våre viktigste israelvennlige organisasjoner sine sommersamlinger.

Israelsmisjonen, som er den eldste av dem, har sitt landsmøte i Grimstad, mens den norske avdelingen av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ) har sin sommerkonferanse i Kristiansand.

Under sin opptreden på Norge Idags sommerstevne på Bildøy forrige helg, understreket IKAJs nyslåtte leder Dag Øyvind Juliussen at Israel slett ikke bare er et tema for spesielt interesserte. Det er en viktig understrekning. I invitasjonen til deres egen sommerkonferanse skriver Juliussen at Israel «er selve hovedbjelken i Guds store frelsesplan».

Det står stor respekt av den mangeårige innsatsen Juliussens forgjenger, Leif A. Wellerop, har gjort for å bygge opp IKAJ i Norge. Israelsmisjonen og IKAJ er de to Israel-organisasjonene som samler inn mest penger her i landet, henholdsvis 18 og 14 millioner kroner i 2013.

For IKAJs del er dette ikke minst Wellerops fortjeneste. Til Norge Idag sier han denne uken at arbeidet deres nå er på vei over i en ny fase, hvor han mener at Israel «skal innta sin åndelige posisjon».

Dette er et viktig signal fra en sammenheng som tradisjonelt har lagt stor vekt på Israels naturlige rett til sitt eget hjemland. Selv om vi kan ha ulike synspunkter på nøyaktig hvor grensene bør gå, skulle det også være naturlig for den kristne kirke å støtte jødenes rett til å bo i det landet hvor de har sine røtter. Dette er ikke bare et politisk, men i høy grad også et åndelig spørsmål.

Kjærligheten til jødene og omsorgen for deres evige frelse skulle leve i enhver kristen. Apostelen Paulus understreker dette sterkest av alle, når han i Romerne 9:3 sier at «jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg».

Så er det klart at det å be om frelse for Israel ikke betyr at man dermed må slutte seg til den moderne staten Israels politikk til enhver tid. Det gjør som kjent heller ikke alle israelerne.

Og det finnes ingen bibelsk dekning for å ville pålegge kristne noe slikt. Men samtidig er det også umulig å isolere all politikk fra det kristne engasjementet for Israel. Akkurat som det vil være det for alle andre folk. Guds omsorg for menneskene handler ikke kun om livet etter døden.

Derfor er det gledelig at nordmenn i fjor samlet inn over 62 millioner kroner til de ulike Israel-organisasjonene. De har ulik innbyrdes vektlegging, og flere av dem har motstridende syn i ulike spørsmål.

Felles er likevel nettopp kjærligheten til det folket som har gitt oss evangeliet, det folket som mer enn noen andre har fått være kanal for Guds frelsesplan.

Det bør være et alvorlig tankekors at bevisstheten om dette synes å være ganske lav blant mange kristne, ikke minst blant dem som er unge. Det at man har innvendinger mot visse sider ved Israels politikk, fritar ikke en kristen fra kallet til å be for jødefolket.

Derfor gleder vi oss både over de to samlingene som pågår denne helgen, og over det livskraftige engasjementet som stadig finnes rundt i Norge når det gjelder Israel. Og vi registrerer med glede at evangeliske kristne også blant flere i Israel blir betraktet som deres beste venner.