Kjenner PDKs ledere ingen uro for klimaet?

I et innlegg 19. august gikk jeg i rette med Partiet De Kristne for en annonsetekst. Den ga inntrykk av at klimakrisen er skapt av politikerne. Partiets klima- og energipolitiske talsmann, Hans Borge, bekrefter i et svar 25. august at jeg har oppfattet dem rett.

Men klimakrisen er ikke et påfunn av politikerne. Mitt anliggende var at det er forskerne og ikke politikerne som har vært den drivende kraft bak advarslene om krisen. Borge gjør faktisk ikke noe forsøk på å motsi dette. Annonsen jeg viser til, er fortsatt villedende.

Klimakrise – vitenskap eller tro?

Det globale klimaet har forandret seg mange ganger. Da har det alltid hatt en grunn. Det kunne være endringer i solaktiviteten, vulkanutbrudd, kontinenter som har forskjøvet seg, endringer i jordens bane rundt solen, nye fjellkjeder, havområder som har åpnet eller lukket seg, andre store endringer i landskapet eller endringer i atmosfæren.

Alt dette har vært stabilt siden 1950 – unntatt det siste. Men nettopp i årene siden 1950 har den globale temperaturen økt med rekordfart. Det har skjedd samtidig med en kraftig økning av CO₂ i atmosfæren. Det kan ikke være noen annen grunn til oppvarmingen. Den er menneskeskapt. Klimapanelet regner det nå som et etablert vitenskapelig faktum.

I innlegget mitt trakk jeg inn den barmhjertige samaritan. Borge skriver at dersom man skal trekke inn denne lignelsen i klimadebatten, må man nesten kunne vise til økt lidelse i verden. Han viser til at antall klima-relaterte dødsfall de siste 100 år i stedet har falt svært mye, og det på tross av en særdeles stor økning i klodens befolkning.

Dette argumentet har imidlertid ingen vekt. At antall dødsfall har falt, er nesten selvsagt. Det betyr ikke at det er blitt færre naturkatastrofer. Tallet på dødsfall sier ingenting om det.

Det forteller oss bare at verdenssamfunnet kan beskytte menneskene på en helt annen måte enn for hundre år siden. Varslingssystemer, teknologi, medisinsk beredskap og internasjonal katastrofehjelp er på et helt annet nivå enn før.

Klimapanelet slår i sin ferske rapport fast at ekstreme værhendelser har økt. Forskerne har også tidligere antatt at dette har vært en følge av klimaendringene, men de har vist tilbakeholdenhet med å slå det sikkert fast.

De siste årene har dette endret seg. Tørke og hetebølger, flommer og enorme skogbranner har fått forskerne til å si at nå er vi der! For eksempel sier Klimapanelet at det er ekstremt usannsynlig at vi ville sett slike hetebølger uten menneskelig påvirkning på klimasystemet.

Vi snakker nå om forandringer som gir økt lidelse for mange mennesker. Borge ber om observasjoner. Det holder å vise ham til Dagsrevyen.

Humanitære organisasjoner og misjonsorganisasjoner gjør også sine observasjoner. Også de kan fortelle om problemer som klimaendringene skaper, for eksempel for fattige bønder i Afrika. Nå melder Verdens matvarefond om hungersnød på Madagaskar, forårsaket av klimaendringene.

Det vil bli langt verre hvis vi ikke gjør noe. Hittil har det gått som klimaforskerne har spådd. Men vi må huske at de alvorligste advarslene handler om noe som vil komme, ikke noe som alt har skjedd. Vi kan ikke vente til de faktisk inntreffer før vi tar dem alvorlig. Da vil det være for sent.

La meg ta Bangladesh som eksempel. Havet stiger nå nesten dobbelt så fort som for tjue år siden. Alt tyder på at havstigningen vil gå raskere, og at den vil fortsette i hundrevis av år, minst.

Bangladesh er et av de fattigste landene i verden. Landet har 163 millioner innbyggere. Nitti prosent av landet ligger mindre enn ti meter over havet. Skal vi bry oss om at havet stiger? Eller skal vi sitte trygt i Norge og ta sjansen på at det vil gå bra?

Partiet De Kristne ser tydeligvis helt bort fra enhver risiko for at noe kan gå galt. De tar sjansen på de fattiges bekostning. Jeg forstår dem ikke. Verdens klimaforskere roper et dramatisk varsku. Kjenner partiets ledere virkelig ingen uro?