Kjersti Toppe fortjener ros for sin beklagelse

Tidligere denne uken kunne vi lese at barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) beklager til foreldre som er meldt til barnevernet uten grunn. Beklagelsen kommer i et intervju med Dagsavisen. Det konkrete bakteppet er mange foreldre som har opplevd at skolen til barna deres har sendt melding til barnevernet uten at vilkårene for såkalt meldeplikt er oppfylt.

Det tjener statsråden til ære at hun arbeider for å rydde opp i et system hvor de beste intensjoner kan få uheldige følger. Problemstillingen belyser et moderne dilemma som det er nødvendig å følge nøye med på.

Det gjorde med rette sterkt inntrykk da Christoffer-saken ble kjent i årene før 2010. Der ble stefaren dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge. Undersøkelsene etter dødsfallet gjorde at det ble stilt viktige og alvorlige spørsmål ved ansvaret for å melde fra i tide når barn lider.

Bente Ohnstad, professor i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, sier til Dagsavisen at pendelen de senere årene har svingt fra at man ikke meldte der man burde, til at flere nå melder der de ikke burde.

Det konkrete saksfeltet Kjersti Toppe uttaler seg om, handler om barn med skolevegring eller ufrivillig skolefravær. Mange foreldre har opplevd at skolen sender bekymringsmelding til barnevernet på bakgrunn av dette, uten at foreldrene er involvert.

«Det skal ikke være slik at apparatet rundt barna – som skal være der for å hjelpe dem – i stedet gir familien en slik tilleggsbelastning», sier Toppe. Hun understreker at det er i strid med meldeplikten dersom skolene automatisk sender bekymringsmelding til barnevernstjenesten når et barns fravær overstiger en gitt grense.

Norge er et samfunn preget av høy tillit til myndighetene. Det er det mange grunner til å være takknemlig for. Det er umåtelig verdifullt at vi både har en velfungerende barnevernstjeneste og andre offentlige omsorgstjenester som kan levere faglig fundert hjelp der det trengs.

Men tilliten til systemet må aldri bli så stor at den i praksis setter det personlige ansvaret til side. De offentlige systemene er til for å hjelpe menneskene. Menneskene er ikke til for å passe inn i systemene.

Det går an å forstå en lærer som fordi man er usikker på situasjonen et gitt barn befinner seg i, velger å sende en bekymringsmelding. Men det er også viktig å forstå at en slik melding i seg selv kan oppleves som en vesentlig tilleggsbelastning for foreldre som allerede strever med å legge best mulig til rette for barnet sitt.

Derfor er det nødvendig at både departement, direktorat og underliggende etater gir rom for selvkritisk refleksjon om egen rolle. Det er godt at Bufdir ifølge reportasjen i Dagsavisen har gått til flere konkrete tiltak når det gjelder praksisen med rutinemessig varsling. Divisjonsdirektør for forvaltning i Bufdir, Anders Henriksen, sier at de blant annet har «presisert vilkårene for meldeplikt på nettsidene og i nasjonal portal for bekymringsmelding.»

Man kan aldri ta tillit for gitt. Hvis det blir gitt inntrykk av at offentlige etater for raskt griper inn i enkeltpersoners liv, er risikoen at flere vil vegre seg for å melde fra der det faktisk er behov for det. Derfor er det nødvendig å opprettholde også en offentlig bevissthet om at de som har blitt gitt myndighet, skylder å forvalte denne med en varsomhet som står i forhold til det ansvaret de har blitt betrodd.