Kjøde svarer Agenda: Usaklig mistenkeliggjøring om friskolene

Alex Fjeldavli i Tankesmien Agenda anklager i Dagens papiravis 2. august friskolene for å utgjøre en trussel om delte lokalsamfunn. Da snakker han åpenbart ikke om videregående skoler. Til disse kan elever søke fritt allerede, langt utenfor sitt lokale oppvekstmiljø. Dermed faller argumentasjonen.

Dette gjelder i stor grad også for ungdomsskoler, som for et flertall av unge i Norge innebærer oppbrudd fra eget nærmiljø. Hvorfor er ikke dette en uheldig «oppdeling av fellesskapet», slik Fjeldavli anfører om friskolene?

Poenget er: Ingen skoler rommer «alle»; alle rommer «noen». Hvilken trussel er det mot det norske fellesskapet?

4,6 prosent av norske grunnskoleelever går i friskoler/privatskoler, tre fjerdedeler av disse i skoler med alternativt livssyn/pedagogikk. Kristne grunnskoler utgjør om lag en tredel av friskolene. Tallene er altså svært små.

Om vi ser på kristne grunnskoler, finnes slike bare i 62 av landets 356 kommuner. Med hvilken rett skal lokalpolitikere av pragmatiske hensyn kunne hindre etablering av opplæring som skal sikre FNs menneskerettigheter i storparten av Norge, slik regjeringens siste innstramming av godkjenning legger opp til?

Friskoler og Venstresidens likhetsideal

Påfallende nok berører ikke Fjeldavli dette store prinsipielle spørsmålet, foreldreretten. Ute på den politiske venstresiden synes det trøblete med prinsipper som utfordrer ideologien om statens barn.

Fjeldavli sier at han vil ha rom for skoler basert på alternativt livssyn eller pedagogikk, men han synes ikke å kjenne til at disse historisk har vært forstått som friskoler, ikke som private markedsinitiativer. Begrepet går tilbake til Grundtvigs kamp for denne typen skoler i Danmark på midten av 1800-tallet.

I forlengelsen av dette har begrepet også en svært lang historie i Norge. Dette har siden 1960- og 70-tallet ikke minst vært knyttet til det religionspedagogiske fagmiljøet ved NLA Høgskolen. Da de kristne friskolene organiserte seg i 1988, ble det som Kristne Friskolers Forbund.

Friskolenes ideologiske selvforståelse nettopp som friskoler strekker seg altså langt lengre bakover enn Fjeldavlis korte historiske horisont med Willoch-regjeringens bruk av «privatskoleloven» i 1985.

Der venstresiden sliter med å se på sivilsamfunnet som noe annet enn tjeneste for staten, sliter politiske høyrepartier generelt med å skjelne mellom privat sektor og sivilsamfunnets frivillighet. Begge sider trenger å bevisstgjøres på tredje samfunnssektors selvstendige rolle, som friskolene i stor grad springer ut av.

Mistenkeliggjøring av friskoler

Fjeldavlis påstand om at friskolene fører til et delt samfunn er svært vanskelig å dokumentere. Tvert om synes det som om friskolene rekrutterer bredt og i stor grad har god lokal «standing».

Dette gjelder ikke bare Montessori- og Steinerskoler. Kristne friskoler samler i stor grad bredt fra familier med ulikt forhold til kristen tro, blant annet muslimer som prioriterer skole basert på gudstro framfor nyere sekulær ideologi. Få skoler kan vise fram så stor etnisk bredde som de katolske skolene.

Friskolene fostrer reflekterte og samfunnsengasjerte borgere. Å antyde at disse skolene leder til mindre samforståelse i samfunnet, er en usaklig mistenkeliggjøring.