Kjønn – eit tema for viktig til å bli kuppa av aktivistar

I helga lanserte ein politisk kommentar i Aftenposten eit nokså vilt tankeeksperiment under ingressen «Tenk om det skjedde noe helt vilt i kongehuset».

Redaktør Kjetil B. Alstadheim slepper laus ei fantasifull fundering over kva som ville skjedd dersom Märtha Louise fann ut at ho ville utfordra arverekkefølgjen gjennom å skifta juridisk kjønn. Kommentatoren brukar spalteplassen på å utforska eit scenario som han innrømmer er noko absurd.

Eller for å låna hans eigne ord om scenarioet han rissar opp «både oppkonstruert, usannsynlig og dypt usaklig. Så sprø ting skjer tross alt ikke i det ryddige norske kongehuset».

Hovudpoenget hans er naturlegvis å kritisera eit arveleg monarki som både verkar utdatert og avfeldig som system.

Timinga er god. Mange ting rører på seg på dette feltet – både i kongefamilien og i norsk opinion knytt til den kongelege, arvelege symbolmakta.

Aftenposten-kommentatoren får fram sin kritikk av kongemakta på kreativt vis. Han understrekar det «absurde i det å knytte et statlig embete – som det å være statsoverhode er – til kjønn og arv i en bestemt familie».

Så langt kongefamilien, arverekkefølgje og mogleg rettsleg oppgjer om kven som eigentleg har retten på trona dersom tronarving Haakons storesyster leverer inn det enkle skjemaet til Skatteetaten, for deretter med rette kunna kalla seg mann for alle praktiske føremål.

Frå loven om skifte av juridisk kjønn vart innført i 2016, har det nemleg vore ei svært enkel sak å endra kjønn her til lands. Verdas mest radikale lov på dette feltet vart innført utan særleg debatt og med forsikringar om at dette først og fremst handla om ein svært liten minoritet.

For resten av samfunnet ville det knapt spela noko rolle. Fekk vi inntrykk av.

Denne argumentasjonen vart også lagt tungt innover Stortinget i tida rundt røystinga. SVs Kirsti Bergstø, slik ho er referert i Anne Kalvig si bok «Kjønnstru», målber ei haldning som truleg var representativ:

«Dette er spørsmål som ikke nødvendigvis angår det brede lag av befolkningen (...) men for dem det gjelder, er det helt avgjørende at man tar de grepene vi i dag tar.».

Kommentaren i Aftenposten er på denne bakgrunn oppsiktsvekkjande langt utover det sprelske tankeeksperimentet knytt til Märthas juridiske kjønn. Alstadheim skal ha takk for å opna nye dører inn i ein kjønnsdebatt der radikalt tankegods har fått for mykje armslag.

Den indirekte kritikken av lova om skifte av juridisk kjønn som kjem til uttrykk i ei av Noregs største aviser, bryt med ideen om at den radikale lova vår knytt til juridisk kjønn, ikkje er av interesse for andre enn ein liten minoritet.

Alstadheim påpeiker: «Det som aldri ble konsekvensutredet, var hva endringen kan bety for arverekken i det norske kongehuset.»

Men det er neppe det einaste som ikkje vart konsekvensutreda.

SP-politikar Jenny Klinge har vore svært tydeleg i debatten nom kjønn. Nettopp utgreiing og evaluering har også vore noko ho har etterspurt. Det har gjort henne mektig upopulær på eit felt dominert av høgrøysta aktivistar som har søkt å gjera radikal kjønnsteori til allemannseige.

Til Dagsavisen sa ho til dømes følgjande: «jeg synes loven burde vært evaluert. Vi må ta på alvor at slike lovendringer kan få utilsiktede konsekvenser».

At Alstadheim og andre no ser på slike utilsikta konsekvensar er interessant, og kan vera eit signal om at fleire er villige til å trekka hovudet opp av sanden.

Vi ser i dag at arbeid og ressursar vert investert i at ny kjønnsteori skal innta skular og klasserom. Kjønn er eit tema som gjeld alle, og endringar av lovverk knytt til kjønn har potensielt svært store ringverknader. Likevel har blitt underslått frå ein alminneleg politisk debatt.

Eit slikt faktum toppar sjølv eit absurd Alstadheimsk tankeeksperiment.

Håpet er likevel at både friske tankeeksperiment, modige motstemmer og eit opnare ordskifte kan hjelpa oss inn på eit betre spor i kjønnsdebatten.