Kjønn som noe «tildelt» ved fødsel er en dårlig idé

De siste ukene har 5.000 lærere brukt undervisningsopplegget til «Sex og politikk», ifølge organisasjonen selv. Lærer Mirjam H. Jørgensen i Oppegård er en modig sjel som på ganske nøkternt vis i Nettavisen utfordrer deler av innholdet, og mener opplegget sauser sammen begrepene «kjønn» og «kjønnsidentitet».

I svaret til Jørgensen skriver lederen for «Sex og politikk», Tor-Hugne Olsen, at «samfunnet, ved våre valgte politikere, har tatt noen valg med tanke på at kjønnsmangfold er en realitet i Norge». Og videre brukes begrepet «kjønnet vi blir tildelt ved fødselen» som den største selvfølgelighet. Det er nå den statsstøttede måten å snakke om kjønn på, og det brer om seg.

Jeg mener det er en dårlig idé. Jeg er verken psykiater eller psykolog, og det er en grunn til at noen fagområder har minst seks års utdanning, men jeg kan noe om ideer. Og da jeg skrev boken «Kropp», som kom ut for ett år siden, jobbet jeg også intensivt med denne tematikken, selv om jeg endte opp med å ikke skrive så mye om det. Jeg mente det ikke ville være til så stor hjelp å skrive mye om det til den unge målgruppen for boken.

Det finnes noen svært få medisinske tilfeller hvor språket «kjønn tildelt ved fødsel» kan gi noe i nærheten av mening. Og ja, vi må snakke nyansert om kjønn og våre ulike erfaringer av kjønn. «Kjønnsidentitet» kan være et godt ord for dette. Dessuten er ubehag knyttet til eget kjønn og egen kropp – kjønnsinkongruens – en reell erfaring vi virkelig må ta på alvor.

Jeg mener også vi må gå så langt vi kan for å hjelpe unge og voksne som opplever dette ubehaget, med alt som kan være til hjelp – om nødvendig også medisinsk bistand der det er forsvarlig.

Men mange av begrepene som nå brer om seg, som «ikke-binær» og «kjønn tildelt ved fødsel», er først og fremst ideer, og disse mener jeg er det er gode grunner til å utfordre. De har en konkret idéhistorisk bakgrunn hvor mennesker i stadig større grad gir opp å finne mening og verdi som noe gitt utenfra, men som noe man må finne opp og inni i seg selv.

Dette inkluderer også friheten og behovet for å «lande» eget kjønn. Det er en tung frihet å bære.

Jeg ville ikke være alarmist, og det er mange aktivister innenfor dette feltet jeg ikke ønsker å være på lag med. Men det er et problem at det er vanskelig å utfordre disse ideene uten å bli satt i bås som «ekstremist» og som å inneha «ytterliggående forestillinger om kjønn» – slik lederen av «Sex og politikk» gjør på sin Facebookprofil.

Slike uttalelser er kanskje det som bidrar til at en rekke fagpersoner jeg kjenner – det være seg psykiatere, psykologer og sosionomer – opplever at de ikke kan si hva de ser og erfarer fordi prisen blir for høy for dem. Jeg forstår dem godt, men det er beklagelig, og det er det mange unge som kan komme til å betale en høy pris for, også.

Vi trenger en bedre samtale om disse spørsmålene. Og har du barn? Da kan det være en idé å stille noen åpne spørsmål om hva de har lært om kjønn på skolen de siste ukene og forsøke å få til en prat om ideer.