Debatt
Klassisk endetidslære er truet
På grunn av spredningen preterismen har fått i den senere tid, trenger pastorer, ledere og forkynnere å være forberedt på å forsvare klassisk endetidslære.
Preterisme er et syn på endetiden der man hevder at hendelser og profetier i Bibelen knyttet til de siste tider, allerede er oppfylt. Ordet er hentet fra det latinske preteritum som angir en avsluttet handling i fortid. Den såkalte «del-preterismen» hevder at de fleste profetier er oppfylt, og at kun Jesu’ siste komme, oppstandelsen og dommen gjenstår.
Ettersom preterismen hevder at de fleste profetier allerede er oppfylt, er det klart at de står for en billedlig eller allegorisk tolkning av profetiene. Bortsett fra de tekstene som, ved å tolkes bokstavelig, kan gi støtte til deres syn. En preteristisk tolkning av frelseshistorien vil ha vidtrekkende konsekvenser for vår forståelse av Bibelen og profetordet.
Den store trengsel fant sted, ifølge noen preterister, sommeren 70 e.Kr. Ifølge andre begynte den i år 65 e.Kr. og tok slutt da Antikrist, som etter deres oppfatning var keiser Nero, ble drept 6. juni år 68 e.Kr. Den store trengsel ligger i alle fall bak oss og vil ikke gjentas i framtiden.
Det store frafallet fant sted i det første århundre og vil ikke prege tiden som ligger foran oss. Det er derfor ingen ting i Bibelen som sier at det vil bli et økende frafall fra troen i tiden som kommer. Tvert imot vil vi se en økende kristning av verden.
De siste tider er en betegnelse på tiden mellom Jesu gjenkomst i år 70 og Jerusalems ødeleggelse samme år. Det var de siste tider for Israel og jødedommen. Da Jesus kom tilbake i år 70, bandt han djevelen, kastet Antikrist og den falske profet i ildsjøen og opprettet tusenårsriket, som må forstås billedlig for en lang tidsperiode – uten at vi vet hvor lang. Tusenårsriket kan vare flere tusen år. Som kristne hersker vi nå som konger i dette fredsriket der Satan og hans demoner er bundet.
Preterismen og Israel
En preteristisk tolkning vil ha store konsekvenser for synet på Israel. Da Jesus kom igjen i år 70, var det for å iverksette Guds straffedom over jødefolket fordi de hadde forkastet hans Sønn og naglet ham til korset.
Ettersom Israel ikke hadde vært lydig mot paktene Gud opprettet med dem, men gang på gang gått sine egne veier, sa Gud til slutt nok er nok og forkastet Israel. Han lot romerne vanhellige tempelet og rive det ned og ga klarsignal til at de også kunne ødelegge Jerusalem.
Dermed gjorde Gud slutt på den jødiske religion og det jødiske folk, og overførte alle løftene til den kristne kirke. Bibelen har derfor ingen framtidsplan for Israel. Alle gudsrikets velsignelser er overført til et nytt folk, Kirken.
Johannes’ åpenbaring handler, ifølge preteristene, ikke om Jesu komme ved verdens ende, men om hvordan Kristus, rytteren på den hvite hesten i Åpenbaringen 19, kom for å ødelegge Israel og opprette Den nye pakts tempel. Alt skjedde i år 70. Når Åpenbaringen proklamerer «Falt, falt er det store Babylon», menes det: Falt er Jerusalem. Det skjedde i år 70.
Preteristenes tolkning av Bibelens profetier om Israel føyer seg dermed inn i en erstatnings-teologisk tradisjon som har hatt sterke forkjempere helt fra oldkirken og fram til vår egen tid. Det har lagt mye av det ideologiske grunnlaget for en av historiens verste tragedier: antisemittismen.
En læremessig villfarelse
Ut fra preteristenes forståelse av Åpenbaringen 20,2–3, ble Satan bundet da Jesus kom tilbake i år 70. Han er nå, slik de forstår Romerbrevet 16,20, knust. Som kristne har vi bare kjøttet å slite med. De troende hersker nå i den nye himmel og den nye jord.
Jakobs brev 4,7b sier: «Stå djevelen imot, og han vil flykte fra dere.» Dette er fremdeles apostelens oppfordring til oss. Det kunne umulig bare gjelde fra Jakobs levetid og fram til år 70 da Satan angivelig ble bundet.
Ifølge preteristene fant det store frafallet sted i det første århundre og gjaldt jødefolket.
Det er ikke min forståelse av Skriften. Apostelen Paulus sier dette til sin unge medarbeider Timoteus:
«Men vit dette, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene elske seg selv, elske penger, skryte, være stolte, spotte, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, utilgivende, baktalere, uten selvtukt, brutale, uten kjærlighet til det gode, forrædere, oppfarende, oppblåste og slike som elsker lysten høyere enn de elsker Gud. De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg bort fra!» (2 Tim 3,1–4)
At man kan si at det som her beskrives, kun fant sted i det første århundre og ikke gjelder i dag, stemmer ikke med virkeligheten.
På grunn av spredningen preterismen har fått i den senere tid, trenger pastorer, ledere og forkynnere å være forberedt på å forsvare klassisk endetidslære, og Israel som en del av denne, mot en slik læremessig villfarelse.