Klimaendringar, ja!? – klimakrise, nei!?

Som folk flest er eg ingen fagperson på klimaspørsmål. Eg ser på vêret og gradestokken, likar både sol og regn, men hugsar snautt om det var vått eller turt i fjor sommar.

Eg trudde lenge at temaet «klima og klimapolitikk» berre var for dei innvigde. Enorme forskingsprogram, konferansar og internasjonal storpolitikk var for noko for «dei som er høgt der oppe». Amatørar bør halde seg borte, og då eg ymtar om at ymse «klimatiltak» er gagnlause, og attpåtil kolossalt kostbare, får eg beskjed om å ta meg ein bolle.

Men så las eg Klassekampen 22. august, der professor i litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen, Arild Linneberg, set motet i fleire av oss historikarar og språkfolk: «De humanistiske fagene er opptatt av sammenhengen mellom det som har vært, og det som skal komme. Det dreier seg om å ta vare på det viktigste i det historisk kollektive minnet … Nå har tanke og handling skilt lag; refleksjonen svinner … Mange er i dag redd for å uttale seg om ting de ikke har faglig dekning for. Men det er en fordel at folk som vant til å skrive og tenke, også uttaler seg mer allment. Ja, vi trenger intellektuelle i dette landet.»