Klimaendringer før og nå

En ny rapport fra klimapanelet er nylig publisert. Rapporten får bred omtale, og gjennomgangstonen er at dersom vi ikke handler kraftfullt nå så står verden slik vi kjenner den i fare for «å gå under». Ordskiftet har en tendens til å bli litt nærsynt og historieløst, og jeg ønsker derfor å trekke fram noen perspektiver som jeg mener er viktige i møte med de mange tabloide overskriftene.

Varsler om den forestående katastrofen er ikke noe nytt. F.eks. uttalte den kjente amerikanske miljøverneren Bill McKibben i 1989 at: «Hvis det er fritt fram for å brenne olje og kull i et par årtier til vil vi brenne opp». Paul Ehrlich fra Stanford University hevdet i 1986 at sultkatastrofer som følge av CO₂ kunne komme til å ta livet av 1 milliard mennesker før 2020.

Ehrlich sa også at hvis han hadde vært en gambler kunne han satset penger på at England ikke ville eksistere i år 2000.

Lignende spådommer om en forestående katastrofe kan man finne fra 60-årene og inn i 70-årene. Men da var det en ny istid som var temaet. F.eks. skrev The Guardian i 1974 at satellitter viser at en ny istid kommer raskt. I 1975 skrev Newsweek om at verden avkjøles og at «Klimaforskere er pessimistiske til om politikerne vil ta nødvendige grep for å kompensere for klimaendringer eller avbøte virkningene». Høres det kjent ut?

Mens spådommene snudde fra avkjølings- til oppvarmingskatastrofe, blomstret menneskeheten som aldri før i perioden fra 1970-tallet og fram til i dag. Folketall og levealder har økt kraftig, og milliarder av mennesker er løftet ut av dyp fattigdom.

FN med katastrofe-rapport: – Tiden for komfortable klimatiltak er forbi

Videre er matproduksjonen mangedoblet siste hundre år, muliggjort av tilgang til stabil og rimelig energi. Økningen av CO₂-innholdet i atmosfæren bidrar til at plantene vokser raskere (CO₂ er plantemat), en satellittstudie fra 2016 viste at mer enn 50 prosent av områder med vegetasjon har blitt vesentlig grønnere de siste tiårene. Skogplanting har bidratt til forgrønningen. Verdens samlede vegetasjon var fallende fram til 1970, men har økt kraftig siden.

Det er vanlig å hevde at klimaet i perioden etter siste istid (holocen) har vært stabilt, men at denne stabiliteten nå er truet. Det er riktig at CO₂-innhold varierte lite fram til 1850, og at jordens middeltemperatur ikke har variert med mer enn ca. 1 grad, gitt at vi beregner denne riktig (det er langt fra trivielt). Men lokalt har det likevel vært store variasjoner i klimaet.

Eksempel 1: I den første perioden etter siste istid var Sahara mye våtere enn i dag, med savanner der flokker med elefanter og sjiraffer beitet. I sjøene og elvene lurte krokodillene, noe som bekreftes av over 30.000 helleristninger. Men så, plutselig, skiftet klimaet. Monsunregnet flyttet seg sørover og et område 30 ganger så stort som Norge ble til ørken for 5.400 år siden. Det var utvilsomt dramatiske klimaendringer for dem som hadde levd på savannene i mange generasjoner.

Eksempel 2: I Europa og Nord-Amerika var det varmt og tørt vær i Middelalderens varmeperiode, fra ca. 900–1300. I Norge dyrket man korn langt oppover i fjellsidene. Men i 1315 snudde det dramatisk i store deler av Europa. Sju uker etter påske begynte det å hølje ned. Regnet varte resten av året, og markerte starten på den lille istid. Husdyra sto til knes i gjørme, og den ene landsbyen etter den andre ble vasket vekk av frådende elver.

1316 fortsatte likedan og ble det verste uåret i middelalderen. Først på 1320-tallet ble det en vesentlig forbedring. Da hadde millioner sultet i hjel eller druknet.

Årsakene til disse dramatiske endringene er ikke fullt ut forstått, men det var i alle fall ikke CO₂.

Edward Cook, som har studert nedbørsvariasjoner på den nordlige halvkule konkluderer en av sine artikler slik: «Variasjoner i nedbør i det tjuende århundre er, selv om de er store, ikke enestående i styrke eller trend. Å isolere virkningen av CO₂-utslipp fra den komplekse naturlige variasjonen er [derfor] utfordrende.»

Det ligger dypt i menneskets natur å tenke at når det skjer noe vondt så er det fordi noen har gjort noe galt. Historisk fikk hekser skylden for naturkatastrofer. I dag er det CO₂ og oljeselskapene.

Selvsagt har CO₂ betydning for klima. Mer CO₂ gir varmere vær og dermed også flere/varmere hetebølger og stigende havnivå. Men, det gir også færre «kuldebølger», en ting klimapanelet skriver lite om. Kulde tar og har tatt mange flere liv enn varme.

Når det gjelder tørke, flom, stormer og skogbranner bør vi være forsiktige med å koble enkelthendelser direkte til CO₂. Man kan påvise en økende trend i vår tid for noen fenomener i noen områder, men globalt er den ikke veldig sterk.

Og perioden fra 1850 og fremover, som ofte danner referansene i IPCCs rapporter, er ikke nødvendigvis representative for snittet i hele holocen-perioden. Skogbrannene var f.eks. mye mer omfattende i California på 1700-tallet enn i dag.

Mitt poeng med å skrive dette er ikke å ta vekk alvoret i den utfordringen vi står i, men å minne om at utfordringer med vær og klima ikke er noe nytt for oss mennesker. Det sies ofte at klimaendringene rammer de fattige hardest. Det er sant, men ufullstendig. Alt rammer de fattige hardest, hovedproblemet for dem er selve fattigdommen. Og det er et problem vi må løse uansett hvor raskt vi lykkes med å kutte CO₂-utslipp.

La oss også huske på at generasjonene etter andre verdenskrig er ufattelig privilegert. Det normale var at krig, pest og hungersnød regelmessig tok livet av 10–20 prosent av innbyggerne i en by eller et land.

Selv blant jordens aller fattigste er slike tall sjeldne nå, fordi verdenssamfunnet yter nødhjelp i krisesituasjoner. Globalt samarbeid, teknologi og tilgang på energi er avgjørende for at vi sammen kan hjelpe dem som rammes av naturkatastrofer. Om vi greier å fortsette å samarbeide her på kloden så ligger de verste klimakatastrofene mest sannsynlig i fortiden.