Klimatoppmøtet: Utfasing, ikke utvanning

Mens klimatoppmøtet i Dubai avsluttes, er hundretusener av mennesker rammet av flom i Øst-Afrika. For dem har klimaendringene allerede forandret livet.

– Situasjonen er forferdelig, og vannmengdene er enorme, forteller Kirkens Nødhjelps landdirektør Dipankar Datta i Somalia.

Somalia er et av landene i Øst-Afrika som akkurat nå rammes av flom. Intenst regn, forsterket av værfenomenet El Niño, har ført til massiv flom i Somalia, Tanzania, Etiopia og Kenya.

Langt over en million er fordrevet. Mange av landene hadde akkurat kommet seg ut av alvorlige tørkeperioder.

Alle er land Kirkens Nødhjelp er til stede i. Situasjonen er en påminnelse om det store paradokset i verdens klimaproblem, som vi ser daglig: At fattige, som har aller minst ansvar for klimaendringene, rammes aller hardest.

Dette er bakteppet når klimatoppmøtet COP28 i Dubai etter planen skal avsluttes tirsdag. I nesten to uker har verdens ledere og klimaforhandlere kommet sammen for å samle seg om mål i klimakampen.

Vi legger bak oss historiens varmeste år. Men når vi ser hvor akutt klimakrisen er, er det nedslående å se hvor lite debatten både internasjonalt og her hjemme gjenspeiler dette.

Man skulle for eksempel tro at rollen til fossile energikilder i klimakrisen hadde vært et sentralt tema på ethvert klimatoppmøte. Det er derimot kun nylig at landene har vært villig til å diskutere dette.

Men diskusjonen har blant annet handlet om hvorvidt man skal «fase ned» eller «fase ut», og om vi kan fortsette å brenne fossil energi i stor skala så lenge vi fanger opp og lagrer CO2.

FNs generalsekretær António Guterres har minnet om hva som faktisk må skje på COP28: Å sette som mål en fullstendig utfasing av fossile energikilder. Men i stedet for utfasing risikerer vi en utvanning.

Her hjemme har nylig Klimautvalget 2050, nedsatt av regjeringen, anbefalt at Norge må lage en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, og at det ikke gis nye tillatelser til leting, utvinning og drift inntil den er ferdigstilt. At dette har blitt fullstendig avfeid av regjeringen, er uforståelig.

Om vi skal stanse temperaturøkningen, må vi være villige til å planlegge for at fossile energikilder skal forbli i bakken, også på norsk sokkel. Vi bør ikke ha noen illusjoner om at en omstilling til fornybarsamfunnet kommer uten at vi planlegger for det.

Spenningen rundt COP28 har også vært knyttet til det såkalte 100 milliarder-målet på klimafinansiering. Klimafinansiering innebærer at de rikeste landene – i tillegg til å kutte egne utslipp – bidrar med penger for å hjelpe utviklingsland med klimatiltak.

Verdens høyinntektsland besluttet i 2009 å bidra med 100 milliarder dollar i året fra 2020 for å bistå utviklingsland i klimakampen. Dette har man i skrivende stund ikke klart å oppnå.

Et lyspunkt var likevel starten på klimatoppmøtet: Allerede første dag ble det enighet om et fond som skal sikre støtte til fattige og sårbare land som rammes av klimakatastrofer; et såkalt tap- og skadefond. Norge vil bidra med 270 millioner kroner til dette fondet.

Vedtaket om dette fondet er et veldig viktig fremskritt som Kirkens Nødhjelp har jobbet for lenge. Et slikt fond er en anerkjennelse av at rike land har et ansvar for å betale for tap og skader fattige land opplever som følge av klimakrisen.

Men de samlede løftene fra rike land er fortsatt kun en brøkdel av det anslåtte behovet. En god start må derfor følges opp med kraftig opptrapping i tiden fremover, også fra Norge.

Norges rettferdige klimaansvar er todelt. Vi må både kutte egne utslipp, samtidig som vi bidrar med klimafinansiering til fattige land som rammes hardt av klimaendringene.

For flomofrene i Øst-Afrika trenger ikke bare hjelp til å takle klimakatastrofene som allerede er her. De, som resten av verden, trenger at vi gjør det som står i vår makt til å stanse klimaendringene.