Klokkene ringer for KrF

Idet valgkvelden gikk mot natt, kunne ingen på KrFs valgvake i Bergen tillate seg å senke skuldrene. På forhånd lå de mest optimistiske anslagene blant de tilstedeværende rundt 4,2-4,3 prosent.

De mest pessimistiske lå rundt 3,7-3,8. Med en oppslutning akkurat på eller like under sperregrensen var det så få stemmer om å gjøre at spenningen var til å ta og føle på.

Førstekandidat Dag-Inge Ulstein i Hordaland takket både ansatte og frivillige for iherdig innsats i valgkampen, men måtte utover kvelden erkjenne at det heller ikke i fylket der KrF ble grunnlagt har partiet gjort noe godt valg.

Årets valgkamp har skilt seg fra tidligere på et viktig punkt for Kristelig Folkeparti. Det er alment kjent at partiet har særlig høy oppslutning blant kirkeaktive kristne.

Samtidig er det mange trofaste kirkegjengere som ikke stemmer KrF, og partiet har ikke ønsket å blande seg for mye inn i selve menighetsarenaen. I år har de tvert imot satset tungt inn mot nettopp disse miljøene. Og det ser ut til å ha betalt seg.

Men når heller ikke dette holder, blir de ransakende spørsmålene enda vanskeligere. For hvis selv ikke denne mobiliseringen er nok for å få KrF over sperregrensen, hva skal da til?

Det var trygt å anta at KrF ville ha noe å hente på å satse på kirkeaktive velgere. De aller fleste av dem som har stemt KrF ved de siste valgene, er etter alt å dømme kirkeaktive kristne.

Men dette er en velgergruppe der potensialet også har et tydelig tak. Derfor kunne man si at denne gruppen kan redde KrF akkurat over sperregrensen ved årets valg, men det er neppe en gruppe som er stor nok til at de alene kan redde KrF frem mot valget i 2025. Det er lite trolig at nærmest alle kirkeaktive kristne kommer til å stemme KrF.

Derfor er det grunn til å tro at partiet etter årets valg vil ønske en bredere profil frem mot valgene i 2023 og 2025. Etter den ulykksalige veivalgsprosessen i 2018 har høyresiden blitt kritisert for å appellere til for små velgergrupper.

Så langt vi vet, er den reelle politiske avstanden mellom Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide nokså liten. Derfor er det rimelig å forvente at vi etter årets valg kan komme til å se mer av den Kjell Ingolf Ropstad som utnevnte Ida Lindtveit Røse som sin statsrådsvikar da han skulle ha farspermisjon.

Hun er blant annet kjent for, i likhet med et betydelig mindretall blant KrFs velgere, å støtte selvbestemt abort. Hun støttet også Knut Arild Hareides omstridte Pride-deltakelse.

Ropstad har valgt en annen profilering i begge disse spørsmålene, men valgte altså likevel Røse når han skulle løfte frem en partifelle som sin vikar.

Fra valget i 2011 og frem til nå har KrF beveget seg fra 5,6 ned til 3,8 prosent. Bak prosenttallene finner vi rundt 50.000 velgere som har forlatt partiet, og rundt 100.000 som fortsatt støtter KrF.

Vi skal ikke glemme at partiet i løpet av valgkampen klarte å snu nedgang til en viss oppgang, selv om vi ikke skal overdrive omfanget av den. Og snittet av meningsmålinger på 4,0 som Poll of polls beskriver for september, hjalp altså ikke på selve valgresultatet. Men sist gang KrF lå over 4,0 var i februar, like etter at partiet gikk i regjering. Sist gang de var over sperregrensen før den tid, var i oktober 2018.

For fire år siden spurte jeg her i avisen om dette var KrFs siste valg over sperregrensen. Det har jeg trodd at det ville være, helt frem til de siste par ukene. Da har pessimismen veket plass for en viss optimisme. Men det gikk ikke likevel.

I sin tale til valgvaken i Oslo sa partileder Kjell Ingolf Ropstad rundt klokken 23 mandag kveld at om partiet taper kampen mot sperregrensen i år, betyr det slett ikke at tiden er ute for Kristelig Folkeparti.

Venstre har beveget seg over og under sperregrensen i årevis, det gjenstår å se om KrF mestrer en tilsvarende øvelse. Det er slett ikke umulig, men det forutsetter antakelig en større politisk pragmatisme enn KrF så langt har vært villige til å akseptere.