Knut Hamsun var ingen landssviker, Selbekk!

I onsdagens leder skriver Vebjørn Selbekk: «Da det gjaldt som mest, ved krigsutbruddet i 1940, havnet Knut Hamsun på feil side av historien. Han valgte fiendens, okkupanten og nazismens parti. Og for Hamsun var det ikke snakk om lettsindig opportunisme, men en fast overbevisning. Hamsun trodde på nazi-ideologiens ideer. Og han forgudet Adolf Hitler.

I 1943 fikk han til sin store glede sjansen til å møte sitt forbilde. Dikteren fikk audiens hos diktatoren i sistnevntes alperesidens i Berchtesgaden. Og så sent som 7. mai 1945, bare dagen før Norge igjen fikk sin frihet, publiserte Hamsun i Aftenposten en beundrende nekrolog over Hitler, som hadde tatt selvmord en uke før.»

Det finnes to historier om andre verdenskrig og Norge. Dette er den ene og offisielle om Knut Hamsun. Her er den andre: Stortinget valgt for perioden 1936–39 vedtok samtidig med at det bestemte at Stortinget skulle velges for fire, ikke lenger tre år, å forlenge sin egen periode med ett år, til 1940. Det ble til 1945. Det anså mange, også Hamsun, som et statskupp.

I 1914 mobiliserte Gunnar Knudsen alt Norge hadde, og holdt Norge utenfor krigen, mens mobiliseringen i 1940 var for liten og for sen, og ikke var egnet til å lykkes.

Hamsun skrev: «Administrasjonsrådet sitter og gjør sitt beste, og nogen av avisene er tilfredse med det. Presidentene i det storting som valgte sig selv, skriver til en konge utenfor land og rike om han ikke vil være så snild å slutte i Norge. («Fritt Folk» 28.9.1940 skrevet 17.8.1940.)

Knut Hamsun opplevde en omvendelse og ble personlig kristen, mener litteraturviter

Tyskerne ville gjerne at Hamsun skulle bli sett sammen med rikskommissær Terboven. Hamsuns grunn for kontakt med nazistiske dignitærer ser ut til å ha sammenheng med at han ba for landsmenn han var uenig med, eller tyske jøder (for eksempel Max Tau som Hamsunfamilien først fikk fra Tyskland til Norge, og så fra Norge til Sverige).

En gang Hamsun ble avbildet hos Terboven var da han ba for forfatteren Ronald Fangen. Både Ronald Fangen og Harald Grieg ble løslatt sannsynligvis som følge av at Hamsun ba for dem hos Terboven.

Det er mye som tyder på at Ivar Christensen, Erik Dahl-Hansen, Dr. Torgny Marcussen, Magnus Svein Smetorp og Eichinger-gruppen (13 mann) kunne takke Hamsun og hans familie for at de overlevde. Et vesentlig bidrag til at Eichingergruppen ble reddet, var sannsynligvis innlegget «Nu igjen!» (Aftenposten 13.2.1943), som er blitt tolket på verst mulige måte.

I juni 1943 sendte Hamsun Nobelmedaljen til Goebbels. Slik oppnådde Hamsun å få foretrede hos Hitler samme måned. Hamsun var den eneste som sa Hitler imot rett opp i ansiktet. Hamsun forlangte Terboven vekk fra Norge fordi han opplevde Terboven som en ulykke. Terboven fengslet nordmenn, og fikk dem dødsdømt og henrettet og hørte ikke lenger på Hamsuns bønner om nåde. Etter det møtet ble Hamsun møtt av Terboven på Fornebu, og bildet til lederen 26.7. ble tatt.

Da Hamsun skrev nekrologen, var Hitler død. Hamsun hadde ikke fått særlig positivt inntrykk av ham da de møttes. Han hadde ikke hørt på Hamsuns bønn om å hjemkalle Terboven. Men Hamsun så Hitler som et bolverk både mot Stalin og Churchill og deres riker. Dessuten trodde Hamsun på at Hitler var død i kamp for sin hovedstad, og altså ikke var rømt, som visse andre.

Knut Hamsun – dikteren som levde for lenge

At nazi-Tysklands ugjerninger kunne måle seg med Sovjets eller kolonimakten Englands, falt ham vel heller ikke inn.

Fagdommeren i Grimstad frifant Hamsun. Men Norge fratok Hamsun nobelprisen med renter. Ved oppholdet på psykiatrisk klinikk, der Hamsun ble pådømt «varig svekkede sjelsevner» og fikk sitt ekteskap ødelagt, sa han: «Jeg er landsforræder, ser De. Har skrevet noen stubber i Aftenposten og Fritt Folk de siste 5 år. Men det var jo nok. Det var ikke slik som Londonregjeringen ville ha det.»

Hamsun ble pådømt medlemskap i Nasjonal Samling i Høyesterett i juni 1948. Men alle, også Knut Hamsun hadde behov for Guds nåde.