Kom gjennom krisen, men mistet innflytelse i Norge

Årets utgave av Europakonferansen, som ble avsluttet på søndag, var den fjerde etter at grunnlegger Ulf Ekman gjorde katolikk av seg. Og dette er fortsatt et meget stort stevne som samler svært mange mennesker.

Nå har det gått så langt tid siden Ekman detonerte sin kirkehistoriske bombe i den menigheten han hadde ledet i over 30 år at det er mulig å konkludere med at krisen er over.

Og den ser ikke ut til å ha svekket verken menigheten lokalt eller den store internasjonale arbeid på noen avgjørende måte.

Det er egentlig ganske oppsiktvekkende. Den naturlige utviklingen i en karismatisk menighet eller bevegelse som opplever slike tumulter ville vært splittelse, oppdeling og strid om det åndelige arveoppgjøret.

Men slik har det altså ikke gått for Livets Ord. Og det til tross for at man knapt kan tenke seg et mer utfordrende krisescenario enn det menigheten og dets nye pastor Joakim Lundqvist har gått igjennom.

For det er ganske sikkert lettere å takle en situasjon der en pastor eller den som leder en bevegelse, må gå av på grunn av livsførsel. Da er det snakk om en karakterbrist hos en enkeltperson.

Men det fører ikke på samme måte til at hele det teologiske eksistensgrunnlaget for bevegelsen rokkes. Det er det vi snakker om i Livets Ords tilfelle.

Når bevegelsens grunnlegger konverterer til Den katolske kirke med den begrunnelsen at pavekirken er den sanne og riktige Jesu Kristi kirke på jord, så etterlater man på en måte et slags spørsmålstegn bak sitt eget livsverk gjennom nesten en mannsalder.

For hvis Den katolske kirke er den rette kirke, burde man ikke da ha brukt sine beste år til å bygge den? Og hva med de medarbeiderne og medlemmene som har jobbet, bedt og gitt til prosjektet? Var det kanskje ikke bedre om også de hadde brukt sine ressurser, sin tid og sine penger på noe annet?

Lundqvist og det nye lederskapet har helt sikkert måttet svare på slike og andre lignende, vanskelig spørsmål fra medlemmene. Og det ser ut som de har svart godt for seg.

For Livets Ord har ikke hatt noen avskalling etter Ekmans konvertering. Og det er nesten ingen som har fulgt eks-pastoren på hans vei til Roma.

Den navigasjonen som den nye skipperen på Livets Ord-skuta har foretatt i dette kompliserte teologiske og sjelesørgeriske farvannet, er rett og slett ganske imponerende. Men kanskje sier den gode krisehåndteringen indirekte noe om Ulf Ekmans lederegenskaper også?

At han har bidratt til å bygge menigheten så solid at den ble stående til og med etter et slikt åndelig jordskjelv? Og at han plukket ut den rette lederen som sin etterfølger (for det var Ekman som innsatte Lundqvist som ny pastor før han forlot bevegelsen)?

Det er altså fortsatt folksomt på Livets Ords stevneområde den siste uken i juli. Men for en norsk observatør er det ikke vanskelig å se en stor forandring på Europakonferansene før og nå. Det norske innslaget har blitt betydelig mindre. Det er mindre norsk å høre inne i stevnesalen.

Det er langt mellom de norske bilene på de store parkeringsområdene. Og Uppsalas største campingplass, Fyrishov camping, som under tidligere stevner bare ble kalt «lille Oslo» fordi norske Livets Ord-besøkere totalt dominerte, får ikke lenger slike kallenavn.

Pastor Joakim Lundqvist er enig i den observasjonen. I samtale med Dagen sier han at han tror det har sammenheng med tumultene menigheten har gått igjennom. Han mener at det kanskje har spredt seg en usikkerhet om hva Livets Ord står for og ikke står for. Det har Livets Ord-pastoren forståelse for.

Opp gjennom årene har Norge vært et viktig land for Livets Ord. Det gjelder både som rekrutteringsarena for bibelskoleelever og givere, men også i form av de mange nærstående menighetene som spesielt Ulf Ekman besøkte flittig. Det har blitt færre slike menigheter de siste årene og flere av dem har også gått inn i pinsebevegelsen.

Joakim Lundqvist sier til Dagen at Norge fortsatt er viktig for Livets Ord. Han kommer til å forkynne mer i Norge i tiden fremover og har både Trondheim, Stavanger, Bergen og Oslo på reiseskjemaet sitt for den nærmeste perioden.

Men det kanskje mest interessante i samtalen med Joakim Lundqvist handler om Livets Ords forhold til menigheter som står dem nær her i Skandinavia.

Her ønsker den nye pastoren å gå litt andre veier enn sin forgjenger. Han forteller om hvordan Ulf Ekman bygde Livets Ords kirkefamilie østover i Øst-Europa og det tidligere Sovjet-unionen.

Samtidig fikk mange av de nye menighetene som ble startet i Sverige og Norge en annen formell relasjon til Livets Ord. De forble helt selvstendige selv om slektskapet til og inspirasjonen fra Livets Ord var tydelig.

Dette mener Lundqvist i mange tilfeller har fungert dårlig. Han peker blant annet på at mange av disse menighetene har blitt lagt ned. Derfor ønsker han som ny leder å legge en annen strategi.

Han vil gi tilbudet om at nærstående menigheter også i Skandinavia formelt kan bli Livets Ord-menigheter. Livets Ord-lederskapet i Uppsala og i bevegelsens internasjonale arbeid jobber i disse dager med den praktiske utformingen av hvordan Livets Ords menighetsfellesskap i Skandinavia skal se ut.

Når dette arbeidet er over vil nærstående menigheter få tilbud om samtaler om å bli Livets Ord-menigheter, hvis de ønsker det. På direkte spørsmål svarer Lundqvist at også norske menigheter vil få dette tilbudet.

Selv om ikke like mange nordmenn kommer til Livets Ord, så kan det altså hende at Livets Ord kommer til Norge.