«Kom over til Makedonia og hjelp oss!»

I Apg 16 leser vi om hvordan evangeliet kom til de første europeiske byene; Filippi og deretter Tessaloniki, begge store byer i distriktet Makedonia. Paulus og Silas reiste egentlig for å besøke de menighetene som allerede var etablert i Tyrkia, men Gud ville det annerledes: I et syn om natten ser Paulus en mann fra Makedonia som ba ham innstendig om å komme over for å hjelpe dem. Og dermed dro de til Makedonia så raskt det lot seg gjøre.

Ropet fra Den hellige ånd

I dag tror jeg vi både kan høre et rop fra Europa, men også fra det muslimske Midtøsten og Asia, om hjelp og om muligheten for å høre evangeliet. Gud bruker både utsendinger, sosiale medier og innsidere for å svare, men behovene er fremdeles enorme.

Dermed bør vi som misjonsfolk og utsendernasjon spørre oss: Hører vi ropet fra Guds kall til tjeneste for evangeliet, også i dag? Hvem hører ropet fra folkeslag som lengter etter Guds frelse? Hvem hører ropet fra fangene i fengselet, som trenger Guds tilgivelse og frihet? Hvem hører ropet fra hun som har en spådomsånd, og som trenger utfrielse?

Å ta opp korset

Også her hjemme lyder et rop om hjelp fra en nasjon som trenger Gud: Hvem hører ropet fra et samfunn nedlesset i slaveri av alle former, ikke minst av eget begjær og drømmen om å bli anerkjent og elsket? Hvem hører ropet om åndelig erfaring fra åndemanere, spådomsfolk, alternativmesser og sjamaner? Og hvem hører ropet fra folk som Lydia, som driver business, som jobber og tjener penger, men allikevel lengter etter å møte Gud?

Forfølgelse og motgang

Til tross for at det var Guds ånd som ropte på Paulus, gikk ikke oppdraget helt som forventet. Etter bare noen uker ble de kastet i fengsel og til slutt forvist fra byen. Enkelte kristne mener at dersom noe er fra Gud, så skal det være enkelt å gjennomføre og ikke møte på motstand underveis. I Filippi skjer det motsatte. Paulus og Silas blir kastet i fengsel, til tross for at de følger Guds kall, forkynner evangeliet og setter mennesker fri fra onde ånder. Men arbeidet bar allikevel frukt, og en forsamling fødes i Filippi.

Ropet fra folkemengden

Vi skulle selvsagt ønsket at misjonærer og evangelister ble møtt med heiarop og applaus når de deler evangeliet. Men heller ikke dette skjer i Filippi. En sint folkemengde angriper Paulus og Silas, og byens rike menn fremsetter falske anklager mot dem fordi Paulus hadde hjulpet slavejenta som hadde blitt utnyttet som spåkone.

Fargerikt disippelskap

Folkemengden deltok i angrepet på Paulus og Silas med rop om straff, slag og fengsel; «Disse mennene er jøder, og lager stor uro i byen vår!» Et lignende rop fra folkemengden og pøbelen i byen ble hørt da Paulus og Silas kom til Tessaloniki, som neste destinasjon på misjonsreisen. Disse ropene er strengt tatt et ekko av ropet i Jerusalem langfredag, om å få Jesus korsfestet, for å stoppe Guds frelsesplan.

Bønneropet

Da Paulus og Silas kom til Filippi dro de til et sted ved elven som de mente var et bønnested. Det var noen som ba til Bibelens Gud i Filippi, og kanskje hadde de nettopp bedt om hjelp til å få åpenbart Herrens frelsesplan, eller å oppleve Guds utfrielse?

Noen ber og venter på Guds utsendinger også i dag. Ved bønnestedene i Ukraina ber folk om trøst og beskyttelse for landet. Ved bønnesteder i Midtøsten og Nord-Afrika hører vi vitnesbyrd om at Jesus møter mennesker som søker Gud. Ved noen bønnesteder ropes det om beskyttelse fra krig eller sult, andre steder om helbredelser fra sykdom og gjenopprettelse etter tap og sorg.

Et steg i tro

Noen er klare for å ta et steg i tro når de møter evangeliet om frelse. Lydia var en av dem som ventet på frelse, og som tok imot budskapet til Paulus. Et annet eksempel fra Filippi er fangevokteren, som var på vei til å ta sitt eget liv, da jordskjelvet inntraff og fangene kunne slippe fri (noe som faktisk kunne koste ham livet).

Også i dag er mange klare til å ta imot når de hører budskapet om tilgivelse og et nytt liv forkynt. Vi ser og hører rapporter fra Asia, fra Afrika og fra det store India. Dersom vi ikke får ta del i disse nyhetene, gjennom misjonsblader og sosiale medier, er det lett å tenke at Gud ikke gjør noe i vår tid. Går vi derimot inn for å be til misjonens Herre, han som både sender ut arbeidere til sin høst, og som er den som virker ved sin Ånd når evangeliet forkynnes, da vil vi også se mer av bønnesvarene.

En annen bønn som må nevnes her, er bønnen om tilgivelse fra myndighetspersonene i Filippi, som beklager at de har pisket om fengslet Paulus og Silas offentlig, til tross for at de var romerske borgere. Det var strengt ulovlig, da romerske borgere hadde helt spesielle borgerrettigheter. (Her kan vi undres om hvorfor ikke Paulus ga dem denne beskjeden i kaoset da han ble arrestert dagen før, men kanskje var det nettopp fordi Gud hadde planer om et vekkelsesmøte i fengselet den natten?)

Reisen fra Filippi fortsetter til Tessalonika, hvor Paulus og Silas opplever noen av det samme: De starter med et besøk blant jødene i synagogen. Noen blir misfornøyde og engasjerer pøbelen i byen. Pøbelen startet et opprør som setter byen på hodet. (Her må jeg kommentere at det enten må være en skrivefeil, eller så har oversetterne gjort en dårlig jobb, da ordet «oppløp» i 2011-oversettelsen ikke bærer noen konnotasjon av kaotiske tilstander med en pøbel som er sluppet løs på norsk, snarere en avsluttende etappe av en konkurranse, slik vi bruker ordet i dag.)

I Tessaloniki er det Paulus og Silas sin vert, Jason, som får gjennomgå i form av arrest og tortur.

Også etter sitt besøk i Makedonia fortsetter Paulus å be for søstrene og brødrene der. Han skriver i 2 Tess 1,11–12: «Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdige til det kallet dere har fått, og fylle dere med all vilje til det gode og med en tro som med kraft viser seg i gjerning. Da skal vår Herre Jesu navn bli æret hos dere og dere få ære av ham, ved nåden fra vår Gud og Herren Jesus Kristus.»

Guds trøst og dom

Slik kom evangeliet til vårt kontinent, Europa, gjennom hendelser som fremstår som vært urettferdige (urettmessige fengslinger, pisking og slag, bare for å dele evangeliet og formidle Guds helbredelse av syke).

Likevel skriver Paulus til disse menighetene noen år senere om både rettferdighet, om dom og om Jesu gjenkomst som en trøst (2 Tess 1,4–10):

«Når vi forteller om dere i Guds menigheter, kan vi derfor være stolte over den utholdenhet og tro dere viser i alle de forfølgelser og trengsler dere må tåle. Dette er et varsel om Guds rettferdige dom. Når den kommer, skal dere finnes verdige til Guds rike, som dere nå lider for. For dette er rettferdig i Guds øyne: Når noen volder dere trengsler, skal han gjengjelde med trengsler, og dere som møter trengsler, skal han gi lindring sammen med oss.

Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.

Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dagen han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og hyllet av alle som tror. Og dere har trodd det vitnesbyrdet vi ga dere.»