Kompromiss kan være katastrofalt
Det er en vrangforestilling at kirkelig pluralisme og relativisme er veien til økt kristent gjennomslag.
Ofte kan kompromiss være eneste løsning når interesser eller verdier kommer i konflikt. Det gjelder mellom nasjoner, mellom enkeltpersoner, og på alle nivåer imellom. Vi gir litt og tar litt, og så lever vi videre som best vi kan. Ingen kan alltid få alt de ønsker seg. Men kompromiss er ikke alltid en dyd, særlig ikke for kristne. Noen ganger kan kompromisser gå på sannheten løs.
Tankene melder seg etter å ha lest en artikkel med tittelen «Kirkens kamp» i mandagens Vårt Land. Den er skrevet av forskningsstipendiat ved Menighetsfakultetet Silje Kvamme Bjørndal, som har bakgrunn i Pinsebevegelsen. «Så lenge «kirke» har med faktiske fellesskap å gjøre, vil kirken måtte leve med et mangfold av meninger om hva Guds kall til nestekjærlighet og etterfølgelse innebærer», skriver hun.
Annonse
Isolert sett har denne formuleringen mye for seg. Raushet mellom troende kristne har vi ikke alltid sett for mye av. Fristelsen til å trykke ned eller støte ut dem som har andre synspunkter eller preferanser enn våre egne, er så altfor nærliggende. Det er stadig fare for at det blir for lite livsrom og pusterom i våre kristne fellesskap. «Hvor Herrens Ånd er, der er frihet», understreker apostelen Paulus i Galaterbrevet.
Men det er stor forskjell på spørsmål der det må være rom for ulike oppfatninger blant kristne og spørsmål der Bibelen og bekjennelsen gir oss entydige svar. Problemet i Silje Kvamme Bjørndals artikkel er at hun ikke sondrer mellom dette. «Kirken kan overvinne homostriden gjennom et kompromiss», skriver hun. Hun viser til at både «kirkens forkjempere og motstandere av homofil vigsel har en felles tro på Gud som referanse for sin kamp». Og for dem «som er tilknyttet kirken, tror jeg Gud betyr mer enn seier eller nederlag i samlivsspørsmål. Derfor vil kampen fremover handle om hvordan vi som kirke gjør gudstro gjeldende i samfunnet vårt», fortsetter hun. På denne bakgrunnen tar hun til orde for å innse at et kompromiss ikke er ensbetydende med nederlag, men at det «kanskje bare er slik kirken virkelig kan vinne».
Etter to tiår med kontinuerlig kirkelig homostrid, kan et kompromiss sikkert oppleves som en befrielse. Men da er det viktig å ha et bredere perspektiv på hva dette faktisk handler om. Det er langt mer enn et etisk enkeltspørsmål. Tvert imot dreier deg seg om hva det betyr at Gud har åpenbart seg og sin vilje. En helt grunnleggende forutsetning i klassisk kristen tro er at Gud har gjort dette gjennom Skriften, og at den er klar. Det betyr ikke at vi kan regne med å se alle sannheter like klart. Ei heller betyr det at vi, selv ikke med en felles forpliktelse på Bibelen, makter å komme til enighet i absolutt alle spørsmål. Men vi har fått vite det vi trenger om Gud og hva det innebærer å leve som en kristen. Vi kan ikke frimodig tåkelegge det som er tydelig og åpne for nytolkninger som strider med Guds bud.
Det er en vrangforestilling at kirkelig pluralisme og relativisme er veien til økt kristent gjennomslag. Kirken er blitt bevart og styrket ved å stå fast på sitt vitnesbyrd i møte med skiftende kulturelle trender. Et kompromiss i homostriden innebærer å si at Gud har talt uklart. Det vil få konsekvenser på langt flere områder. Med en slik vilje til å inngå kompromisser er det bare et tidsspørsmål før kirken har forlatt sitt eget fundament.
